Endelig kan vi diskutere problemene med innvandringen, heter det. Ja, men da kan vi begynne med å spørre om vi ikke kan kjenne oss igjen i dem.

`Innvandrerne og vi`

«Alle dyr er like, men noen er likere enn andre,» heter det fritt oversatt i Orwells «Animal Farm». En ny innvandrerdebatt har blusset opp i Norge, der myndigheter og media beskyldes for å fremme en politikk og holdninger som skaper kulturslaver av de nye landsmenn. Av redsel for å bli stemplet som rasist, stikker vi problemene under en stol og insisterer på å fremme kulturelt mangfold framfor en integrering basert på norsk lov og menneskerettigheter.

Av PETER NORMANN WAAGE

De som trodde innvandrerne bare er klienter, tar skammelig feil. Nå presenteres vi for velformulerte angrep på muslimsk skikk og bruk, på islam selv og på innvandrernes kår, målbåret av menn og kvinner med muslimsk bakgrunn. Og de får støtte fra norsk, sosialantropologisk hold, av forskere som mener at deres advarende stemmer har druknet i begeistrede og øredøvende visjoner om et flerkulturelt fellesskap, der alle verdier er like gode, alle handlinger og alle ytringer må respekteres, fordi de tilhører «kulturen».
· · De seineste innspillene er kommet fra den norsk-pakistanske Nasim Karim og den norsk-irakiske Walid al-Kubaisi. Karim har skrevet en delvis selvbiografisk roman om en ung kvinne som sendes fra Norge til Pakistan for å tvangsgiftes, al-Kubaisi har utgitt en essaysamling der han kritiserer islam og for øvrig enhver religiøs tankegang ut fra et ståsted i tradisjonen fra opplysningstida. Begge advarer norske nordmenn om at det foregår litt av hvert under dekke av religion og tradisjon i muslimske miljøer.
· · Det er det ingen grunn til å tvile på, for dette kjennetegner alle lukkede miljøer eller grupperinger. Vi skal ikke gjøre muslimene mer eksotiske enn de er. I stedet for å konsentrere oss om forskjellene, kan den nye debatten kanskje hjelpe oss til å se likhetene mellom «dem» og «oss». Både Karims beretning og al-Kubaisis essays kan leses som vitnesbyrd om likheter. For er ikke dagens «norske» verdier også kjempet igjennom mot religiøst trangsyn og på opplysningstidas premisser? Likestilling mellom kjønnene ligger ikke fullt ferdig i norsk historie, den krevde - og krever - kamp.
· · I en diskusjon i NRK TV sa sosialantropolog Inger-Lise Lien at muslimer og pakistanere spesielt har en annen oppfatning av etikk. Mens «vi» har en såkalt sinnelagsetikk og godtar at en indre stemme, samvittigheten eller en personlig overbevisning, styrer våre handlinger, følger «de» en pliktetikk: Det er de ytre stemmer - familien, samfunnet, tradisjonen og religiøse autoriteter - individet må bøye seg for hvis det skal handle moralsk.
· · Men pliktetikken er ikke muslimsk eller pakistansk. Den tilhører bondesamfunnet og er i høy grad følbar også i dagens Norge. Norsk litteratur er full av fortellinger om den fortvilte kamp enkeltmennesker har ført mot sin tradisjon, mot familiepress og forventninger. De problemer den oppvoksende slekt med muslimsk bakgrunn står overfor, er ikke annerledes enn de problemer enhver modernisering skaper.
· · Dermed er det ikke sagt at de ikke har tragiske konsekvenser for den enkelte, men det betyr at vi kanskje kan finne en innfallsvinkel for hvordan ofrene kan hjelpes, for det er alltid lettere å hjelpe hvis man selv kan kjenne seg igjen, eller kjenne igjen problemstillingen fra sin egen tradisjon.
· · Slik kan vi fortsette: Klesdrakt og språk til tross, koranskolen er like lite eksotisk som søndagsskolen. Den vil kunne danne utgangspunkt for integrasjon i et felles samfunn om den fikk plass i den vanlige skolen. Det norske skolesystem ville ikke gå til grunne om en imam underviste deler av klassen av og til.
· · På et mer prinsipielt plan dreier det seg om å innse at intet menneske, det være seg en norsk kristen eller pakistansk muslim, skal ofres på kulturens alter, men har sine egne rettigheter som enkeltmenneske. De verdier vi kjemper for er ikke «norske». De er universelle. Skal vi skape et flerkulturelt fellesskap og ikke kulturelle fengsler, kreves det av alle parter at vi tar hverandre på alvor som mennesker.