Tilbake til makten

Av PER VASSBOTN

Dette er de stadig tilbakevendende spørsmålene for et parti som har prøvd så godt som samtlige mulige varianter av regjeringsalternativer. Gang på gang etter partisplittelsen på Røros har Venstres ledere snublet og falt i regjeringsspørsmålet. Vi behøver ikke rippe opp i hvem som gjorde hvilke feil, de fleste politisk interesserte i dette land husker dem altfor godt.
· · Det blir ikke særlig lettere for Lars Sponheim. Om ikke før vil han møte nemesis om et års tid, når valgkampen foran valget i 1997 begynner: Hvilken regjering vil Venstre ha? En regjering hvor både Høyre og Senterpartiet er med og som Fremskrittspartiet vil støtte? En så bred koalisjon er i dag det reneste luftslott. Da heller en miniregjering i sentrum. Men også den må ha støtte fra noen!
· · Hittil er det eneste sikre at en fortsatt Arbeiderparti-regjering ikke får Venstres støtte. Målet med Venstres virke i rikspolitikken er å fjerne et regime som har sittet for lenge, og som fører en gal miljøpolitikk og illiberal innvandringspolitikk. Bare én snakket litt godt om Arbeiderpartiet under hele landsmøtet. Det var den avgåtte partileder Odd Einar Dørum, og da gjaldt det å bevare brua over til Arbeiderpartiets velferdspolitikk.
· · Brubygging mellom ytterpunktene er den klassiske metode et liberalt sentrumsparti må benytte for å skaffe seg innflytelse. Men dermed oppstår også det liberale dilemmaet som godt kan uttrykkes slik Einar Skjæraasen har gjort det: - Håkken ska en go'blonke tel? Olof Palme formulerte det mer polemisk slik: - Att vara liberal är att vara kluven.
· · Sponheims frierferd vil først og fremst få ham til å go'blonke til Høyre, eller rettere til Høyres velgere. Allerede nå virker Sponheim-Venstre sterkt tiltrekkende på liberalister som forlot Fremskrittspartiet i frustrasjon. Det er på den diffuse borgerlig-liberale høyrekanten at en tilstrekkelig stor velgerreserve sitter tilstrekkelig løst til å kunne stemme Venstre allerede neste høst, særlig appellerer Sponheim til Vestlands-Høyre. Faren ved å velge en slik strategi er åpenbar: Venstre kan fort bli et Høyre Light, en ny-versjon av Frisinnede Venstre.
· · Derfor må Sponheims Venstre bite seg fast i det såkalte sentrum i norsk politikk, ja, selv være dette sentrum. Det er antakelig langt lettere nå enn før, med Arbeiderpartiet og Høyre i en effektivt fungerende storkoalisjon om særlig den økonomiske politikken. Det er ikke mellom de to midten ligger. Det er dessuten ryddet noe mer plass i sentrum etter at Senterpartiet har valgt å rendyrke sin selvstendighetslinje fra et punkt som ligger til venstre for Arbeiderpartiet. Venstres eneste reelle konkurrent om å være brubyggerparti nr. én i midten er Kristelig Folkeparti, og de to utfyller hverandre som velgeralternativer.
· · Det Venstre aller først må skaffe seg, er ganske enkelt flere velgere, slik at det kan få makt nok til alle sine ambisjoner. Det er her Lars Sponheim lykkes eller mislykkes som partileder. Det holder ikke å komme gående alene over Langfjella en gang til. Venstres strateger sier rett ut at partiets skjebne i første omgang ligger i meningsmålingene: Partiet må ha en konstant oppslutning på nær fem prosent i månedene før valget for at det skal ha noen sjanse.
· · Men selv fem prosent er ikke nok. En oppslutning på ca. 10 prosent ved selve valget er antakelig nødvendig om det skal bli noe av maktambisjonene. Det var det som måtte til i 1965 for at Venstre kunne gå med i en koalisjon som satt til den falt. Selv ikke en optimistisk Sponheim tror at et slikt valgresultat er mulig allerede i 1997. Men kanskje i 2001?