Lille far hos Store mor

Av PETER NORMANN WAAGE

Begge lever i sine politiske karrierer opp til forventninger som deres nasjonale tradisjoner har skapt. Fra første dag som rikspolitiker har Boris Jeltsin framstått som den gode tsar: Lille far, som bøndene sa i forrige århundre. Han kan nok ha onde og maktsyke rådgivere, men selv er han på folkets side. Derfor åpnet han den pågående valgkampen med å kritisere og sparke flere rådgivere.
· · Gro er like sikkert «Store mor» for mange nordmenn: Man kan nok kritisere henne, irritere seg over henne, men til sjuende og sist er hun familiens overhode, en trygg institusjon som vet best. Er det nasjonalmonumentet på Akershus som har skapt denne forventningen? Nei, det er for nytt, dessuten er det nesten ukjent. Snarere er det myten om at «vi er så få her i landet» og om at «vi alle er en stor familie» som ligger bak. Einar Gerhardsen var landsfaderen som ledet folket under gjenoppbygging og fram til selvbevissthet. Gro tar hele nasjonen ved hånden for å leie den ut i den store verden. Og vil nasjonen ikke følge med, går hun alene. Så kan vi ha det så godt.
· · Den ene har tapt alle valg hun har stilt opp i og den store saken hun la ut til folkeavstemning, men sitter like trygt ved makten. Ja, det kan synes som om det er nederlagene som gir henne styrke: Hun tar liksom et fastere grep om håndvesken, skutter seg, krummer nakken og behandler sine motstandere som om det er de som er taperne. Den andre har så langt vunnet valg og folkeavstemninger, men det er krisesituasjoner og klart definerte motstandere som gir ham styrke. Når oppgaven er å konsolidere en seier, blir han svak og ubesluttsom. Når alt ser ut til å være håpløst, svinger han seg opp til krafttak som minner om dem han forteller om i sin selvbiografi: Han kan fortsatt bli mester i volleyball selv om han mangler tre fingrer.
· · Den ene er kjent som verdens miljøvernminister, selv om hun ved begynnelsen av sin karriere sendte politi mot miljøvernforkjempere i Alta, og i dag suverent erklærer at Norge ikke vil oppfylle avtalen om å redusere CO2-utslippene. «Det er kinesernes oppgave å begrense seg,» sier hennes nasjonale talerør i disse spørsmål. Den andre betraktes fremdeles som Russlands demokratiske håp, selv om han i sin politikk systematisk har brutt de demokratiske spilleregler: Han skjøt i stykker parlamentet, han har fått en grunnlov igjennom som gir presidenten større makt enn i noe annet land og han har overført store deler av makten til et ugjennomtrengelig og dunkelt presidentråd.
· · Boris Jeltsin er midt i en valgkamp der han uhemmet frir til de krefter han tidligere har stått i opposisjon til. Talte han en gang om at alle republikkene skulle ta så mye selvstendighet som de bare kunne svelge, snakker han nå om en tettere forbindelse med «det nære utland». Sverget han tidligere til den rene markedsøkonomi, lover han nå statlige subsidier og statlige midler til dem som faller utenfor i konkurransen.
· · Gro Harlem Brundtland har snudd opp-ned på alle forestillinger om velferdsgoder og innledet sosialdemokratiets tilpasning til markedskreftene. Derfor har hun for lengst oppnådd å få støtte fra dem som før hennes tid var Partiets motstandere. Noen av hennes varmeste tilhengere finnes blant næringslivstoppene. For både Lille far og Store mor er i første rekke maktpolitikere. Ideologi er det verre med.
· · De to skulle følgelig ha mye å snakke om. Men jeg vil tipse Store mor om at hennes mangfoldige familie nok blir skuffet om hun ikke nevner Jeltsins skitne krig i Tsjetsjenia og arrestasjonen av Nikitin. Kanskje det er Lille fars svikefulle rådgivere som nekter Nikitin forsvarsadvokat?