Tro på framskritt

Av GUDLEIV FORR

Fra tid til annen inntreffer rett nok hendelser som påfører framskrittets rette linje noen hakk. Fly faller ned, og skip forsvinner i dypet. I vår medietid formidles ulykkene til millioner av lesere, lyttere og seere. Vi er med så å si mens det skjer. Romferja «Challenger» eksploderte foran øynene på en imponert verden. Forbløffelse ble avløst av fortvilelse rundt TV-apparatene.
· · Slike uhell får likevel ingen grunnleggende betydning for folks utviklingsoptimisme. Det inngår i forestillingen om den stadige framgang at uhell kan inntreffe, at feil oppstår, at mennesker kan gjøre dårlig jobb. Derfor har ikke slike uhell på grunnleggende måte grepet inn i den rådende forestilling om framgang. Demninger brister, bruer faller sammen, biler kolliderer: Det er prisen vi betaler for det uavvendelige framskrittet. Men som det også er sagt: «Molekylet er ikke ondsinnet.»
· · Noen røster har likevel alltid advart mot hybris. Allerede under det moderne gjennombruddet fra midten av forrige århundre lød Kassandras spådom. Men det var en pessimisme som hadde større stemmevolum enn utbredelse. Reaksjonen mot «vaneutviklingen» mot slutten av 1960-åra var nok sterkere. Den fikk en hel generasjon ungdom til å tvile. Og selv om den såkalte «positivismedebatten» på 70-tallet var en akademisk debatt, reiste den fundamentale spørsmål om våre vitenskaper, som også nådde større offentlige arenaer. Og «den grønne bølgen» var et varsku mot at teknikk og teknologi var svaret på alle menneskelige utfordringer. Prisen var ikke lenger bare uhell. Var det ikke noe mer fundamentalt som sto på spill?
· · Så inntreffer ulykker som tilsynelatnede bekrefter de bangeste anelser. Kjernekraftulykkene ved «Three Mile Island» i USA og ved Tsjernobyl i det gamle Sovjetunionen var slike hendelser. Det het seg at de var ulykker «som ikke kunne inntreffe». Men derfor styrket de følelsen av at man sto overfor noe som var ute av kontroll. Dette er ulykker knyttet til vitenskap og teknikk i fronten av det menneskene vet og kan. Når vi nå hører om bakterier som er blitt resistente mot antibiotika fordi vi har vært for slepphendte med medisin og veksthormoner, er det også naturlig at vi stanser et øyeblikk og spør: Er det likevel grenser for hvor mye liv lar seg tukle med? Da hiv og aids ble oppdaget for 10-15 år siden, var det også mange som lurte på om det ikke var naturens svar på menneskenes ønske om å tvinge den.
· · Etter forrige ukes avsløringer av mulige sammenhenger mellom kugalskap og den uhyggelige menneskesykdommen Creutzfeldt-Jakobs' syndrom, reises de samme spørsmålene. Rett nok spøker kommersielle og politiske forhold i bakgrunnen. Men det er vanskelig å forsone seg med at det ikke lar seg gjøre å få dyresykdommene under slik kontroll at de ikke rammer menneskene. Og når du verken har piller eller vaksiner til å helbrede eller forebygge, kaller fenomenet mer på psykologien og sosiologien enn på medisinen og teknologien.
· · For det som kjennetegner slike brudd på utviklingens vei mot det bedre, er ulykkenes og sykdommenes snikende karakter. Det er som med radioaktiviteten fra Tsjernobyl: Frykten øker fordi smitten ikke er synlig. Ja, effekten vil kanskje ikke slå ut før om ti eller tjue år. Her står man overfor den grenseløse fare og det frykteligste mysterium samtidig, fordi den utløsende faktor ikke kan fornemmes med våre sanser eller fanges av våre forskere.
· · Den vanlige reaksjonen i en slik situasjon er overreaksjon. Derfor blir Storbritannia nå isolert som storfeprodusent. Britene får det som i Camus' «Pesten»: «Men da byens porter var blitt lukket, oppdaget alle, beretteren også, at de befant seg i samme båt og at en måtte innrette seg deretter.» Det er i slike situasjoner framskrittsoptimismen får seg et alvorlig skudd for baugen.