`Dialog eller diktat?`

Av HARALD FLOR

Odd Nerdrum og Jan Sæther har talt, og kommet med programerklæringer for sitt eventuelle framtidige virke ved Statens Kunstakademi. Gjennom offentlige prøveforelesninger og i interne intervjuer sa de to sakkyndig innstilte kandidatene til det kontroversielle og statlig pålagte professoratet i klassisk figurativt maleri sine siste (?) ord, før saken nå går inn i den avgjørende fase der Akademistyret og kirkestatsråden sier sitt.
Aldri tidligere har kandidater til slike stillinger møtt en tilsvarende oppmerksomhet utenfor institusjonens egne rekker. Det ble da også to høyst ulike forestillinger, som bekreftet bildet av forskjellige holdninger til den tradisjonen de begge bygger på og søker å aktualisere i vår tid. Mens Nerdrum så kontrasten mellom det klassiske maleri og modernismen like uoverstigelig som avstanden fra zoologi til matematikk, var Sæthers syn at dialogen - som en kommunikasjon mellom samtidige forskjeller - også kunne gjelde her.
· · «I Norge blomstrer den kunstneriske ensrettingen fra Dronningen og nedover,» het det i et annet av Nerdrums underholdende utsagn. Derfor var hans søknad basert på viljen til å gjøre et pliktarbeid, fordi mennesker har vært «brutalt satt til side» av aktuelle og foregående «regimer» ved Statens Kunstakademi. Selv ville den tidligere eleven fra samme institusjon «helt diktatorisk» velge sine egne studenter blant søkerne. Et annet ufravikelig diktat i hans professorsøknad er et eget hus for seg og sine, og det overrasker med tanke på samme kunstners krav til montering av Cato Zahl Pedersen-portrettet på siste Høstutstilling.
· · Sæther - som har oppholdt seg på USAs vestkyst og undervist der i nesten 20 år - bygger som Nerdrum på tradisjonen, men vektlegger et videre felt av det figurative enn den barokke kanon som konkurrenten ser som historiens høydepunkt. Sæthers syn er ikke bare basert på erkjennelsen av at en klassisk verdiskala kan fungere som «en tyrannisk monolog», hvor systemet hersker over egen erfaring og innsikt. Denne vendingen fra vaneblikket har også sin rot i den russiske språkfilosofen - og karnevalisten - Mikhail Bakhtins teorier, som med sin betoning av lingvistikkens parallellspor ble brakt til taushet under stalinismen.
· · Sæther så for seg Akademiet - som han allerede har praktisert sin pedagogikk på - som et karneval slik Bakhtin tolket ordet. Et sted der det ble stilt spørsmål ved alle hierarkier, og hvor vanens blikk ikke skal stenge for grensesynet. Og der det figurative mangfoldets maleri finner sin selvsagte plass blant «karnevalsgjestene». Selv om hans teorier rommer alt fra renessansens problematikk til ideene bak nyere figurasjon, så vet han at denne oppsamlete viten om det billedskapende blikk skal møte studentenes individuelle sinn hvor synet har sitt eget terreng.
· · Både Nerdrum og Sæther legger vekt på å holde i hevd tegningens levende betydning, noe de største tegnerne i vårt århundre - Matisse og Picasso - også gjorde. Å male hud, som etter Nerdrums mening «gjentar alt hva mennesket er av», evner begge kandidatene. Sæthers fortrinn er at han etter forelesningen å dømme også kommer verbalt under huden på sine tilhørere, mens Nerdrum på det feltet lever opp til sine egne ord om at «å se meg male er viktigere enn klisjeene som kommer ut av munnen min».