Jagland gir gass

Av PER VASSBOTN

Det pågår nok en gang en kamp om Arbeiderpartiets sjel, akkurat som under EU-saken. Ja, det er i virkeligheten en EU-sak i miniatyr vi har med å gjøre. Det finnes ingen fasitsvar på de spørsmål som tvilerne og motstanderne stiller. Det blir til sjuende og sist et trosspørsmål som avgjør om man sier ja eller nei.
· · Til det avgjørende landsstyremøtet den 18. april skal det legges på bordet ytterligere opplysninger og dokumentasjon. Det blir neppe ny informasjon som kommer til syne, det blir snarere nymanipulerte utgaver av gamle argumenter. De to viktigste spørsmålene lar seg nemlig ikke besvare med annet enn nei: Vil forutsetningen om at CO2-utslippene i Norden totalt skal reduseres være oppfylt før konsesjon gis? Vil gasskraftverkene være bedriftsøkonomisk lønnsomme om de pålegges CO2-avgift?
· · Likevel vil et flertall både i sentralstyret og i landsstyret, de to mest lydige forsamlingene i hele partiet, komme til å si prinsipielt ja til norske gasskraftverk. Flertallet tror norsk gasskraft er godt for miljøet og økonomien, mindretallet tror det ikke. Med noe som likner religiøs glød skal de to parter framføre de samme gamle argumentene i timelange møter. Men utfallet ser ut for å være gitt: Partiledelsen får sin vilje.
· · Med den «grundige partimessige behandling» som da vil være foretatt, vil ledelsen kunne tale eventuelle tvilere i stortingsgruppa over til den rette tro. Jagland har luftet partipisken. Den første overgang fra nei til ja er allerede meldt, ikke overraskende fra den alltid like regjeringstro Sylvia Brustad. Derimot skal det bli spennende å se om den selvstendige stortingspresidenten Kirsti Kolle Grøndahl klarer å motstå presset helt fram til det skal trykkes på voteringsknappen.
· · Vedtakene på fylkesårsmøtene har gått i begge retninger, med ønske om utsettelse på et par overraskende steder, men med en klar overvekt av ja-vedtak. Det viser nok en gang hvilken stor lojalitet partiorganisasjonen har mot sin øverste ledelse. De gjenstående fylkesårsmøtene kommer til å vise det samme, med det viktige Oslo-partiet i en mulig avvikerrolle.
· · Det utrolige er i ferd med å skje at et miljøskadelig prosjekt, med alle de klassiske industrielle argumenter som sin reelle drivkraft, vil få dundrende oppslutning i et parti som lenge har framstått som verdens miljøverner nummer én. - Det dreier seg om arbeidsplasser, hele 6000, sier LO-sjefen Yngve Hågensen, som om et toårig Anleggs-Klondyke var noe bestående. - Det dreier seg om hvor foredlingen av våre naturressurser skal foregå, i Norge eller i andre land, sier næringsministeren, som om avbrenning av gass i en dampturbin skulle være en form for foredling. - Dette er lønnsomt, sier eierne, som forutsetter både lav pris på råstoffet, gunstig selskapsbeskatning, fullstendig fritak fra miljøavgift og billig gjenbruk av spillenergi i annen industri. En viss verdiskaping kan naturligvis påvises når alt subsidieres.
· · Opposisjonen til dette prosjektet utgjøres av alle andre partier, unntatt Fremskrittspartiet og Høyre. Høyres hyllest og støtte til gasskraften er overraskende. Det kan bare forklares med at Gunnar Fatland, partiets gassmann fra Rogaland, har fått kjøre sitt eget løp uten motforestillinger. Slikt kan fort skje i et parti som er uten strategisk ledelse, en mangelsykdom motsatt av Arbeiderpartiets. Hvilket glansnummer kunne det ikke ha blitt om Høyre hadde reist kampen mot oljestaten, statsrådens inhabilitet, bruddet på CO2-målsettingen og de romslige statssubsidiene. Er Høyres eget valgkampskrift om alle disse ting allerede glemt?