`Kua som skrekkdyr`

Av TERJE MOSNES

Som de fleste nå er grøssende klar over, har listen over livsfarligheter fått en ny tilføyelse: Engelsk storfekjøtt. Inntak av engelsk storfekjøtt, samt engelsk storfekjøttrelaterte matvarer, tilhører fra nå av samme kategori som «sex uten kondom», «tobakksrøyking» og «skive med egg og meierismør» - kategorien «Langsomme selvmord». Dét er en kategori i vekst.
Panikken brer seg som becquerel i østavind: Én uoverveid hamburger, grabbet i farten på en engelsk flyplass, og du skal aldri oppleve å lande på den nye Gardermoen. Og hvor kommer egentlig kattematen fra? Er fårepølse trygt? Ørretgalskap? Gulrotgalskap? Makrell i tomat-galskap? Her gjelder det å ta sine forholdsregler, være varsom, pugge «Du skal ikke spise ...»-regla helt til den sitter som et humørresistent virus i selve livsgleden.
· · Misforstå rett: Man skal ikke flåse med tragedier, og kugalskapen er en tragedie, foreløpig først og fremst for engelske kuer og engelsk landbruk. Men må vi derfor være så fordømt raske med å innlemme den i vår etter hvert påtrengende flora av livsforsurende vekster? Har vi ikke latt det gå vel mye metode i å male fanden og hele hans familie på alle tilgjengelige vegger, med det resultat at vi snart går omkring i skjelvende frykt for livet selv? Har vi ikke gjort det å forebygge døden til selve meningen med livet, slik at vi fylles av dårlig samvittighet og nagende angst hver gang vi foretar oss noe som kan tenkes å bidra til et fall i gjennomsnittsalderen for nordmenn og -kvinner? Hva har vi i så fall igjen for det? Magesår?
· · Det skjer noe pussig for tida: Etter mange års saklig, veldokumentert opplysningsarbeid om røykingens helsefarer, ledsaget av paragrafbestemte anti-røyketiltak, røykes det som aldri før blant yngre mennesker i Norge. Hva kommer det av? Tror ikke røykerne på medisinerne, som kan påvise klar sammenheng mellom røyking og lungekreft? Tror de på medisinerne, men velger å ta en kalkulert risiko? Eller røyker de i protest mot velment, men forsurende innblanding i eget liv? Og røyker enda mer innbitt når det blir påpekt for dem at lungekreftbehandling koster samfunnet dyrt, og at de derfor bør få enda dårligere samvittighet når de tenner sigaretten?
· · Hvem vet? Kanskje ligger svaret i at vi nærmer oss smertegrensa for hva vi kan orke å bekymre oss over. Når vi oppfatter det som at hver bidige gledesstund vi får på jord forhåndsbetales skal med sorg, overtar kynismen: «Det går til helvete uansett, så la oss iallfall gasse oss mens vi kan.»
Sigarettrøyking og kugalskap er ikke sammenliknbare størrelser, til dét er den ene en langt større trussel mot folkehelsa enn den andre. Men en ny usikkerhet, en ny mistanke om at vi ikke skal leve evig, er sådd. Kanskje det er på tide å skjenke i et ekstra glass rødvin og tenne en god sigar? For helsas skyld?