`Bjella på katten`

AvSTÅLE WIKSHÅLAND

Bjørn Simensens utspill om palassrevolusjon på Den Norske Opera hører til blant de mest perfekt timede utspill fra noen påtroppende sjef i norsk kulturliv; en slags moderne versjon av eventyret om musa som skulle henge bjella på katten. I stedet for å nedsette en komité ble musa rett og slett påtroppende sjef, for så vel katter som hermeliner - og begynte å opptre som om han allerede var det.
· · Han har tillatt seg å si hva flere har påpekt en stund, nemlig at det kunstneriske nivået ikke holder mål, og at det spilles for få forestillinger i forhold til bruken av ressurser.
Og han har sett at forbedringer på dette punkt må komme fra Den Norske Opera selv, fordi det er institusjonens eneste sjanse til å komme på banen igjen som troverdig. Institusjonens egne, derimot, teller premierer (som det ikke er for mange av), når det etterlyses nysatsinger, og har ellers alltid en forklaring på lager om hvorfor kritikerne tar feil og alt egentlig er i sin skjønneste orden.
· · Mest drastisk fortoner det seg kanskje at han har sett, og sagt, at situasjonen krever oppløsning av en ansettelsespolitikk med livstidskontrakter, som lammer den kunstneriske handlefriheten - også, ville jeg tro, til å utnytte det beste i solistene som per i dag er ansatt der.
· · Det var han nødt til, i en situasjon som gjør skjebnetime til en nøktern beskrivelse av Den Norske Opera akkurat nå. Akkumulert underskudd er økt, fra knappe 5 millioner i begynnelsen av desember, til 6,6 millioner i dag. Dette er tall som har vært nok til å sende teatersjefer på dør i norsk kulturliv før, og dødvekt som kan lamme den mest initiativrike. Sagt på en annen måte: med slike underskudd vil Simensen og den nye og hardt tiltrengte musikksjefen, Manfred Honeck, neppe se noe poeng i å tiltre.
· · I Den Norske Opera har dette utløst planer om «My Fair Lady» som melkeku, med innkalkulerte 27 fulle hus til høsten som nedre dekningsgrense, i tillegg til andre sparetiltak. Stakkars regissør Hilde Andersen, som engasjeres på slike premisser!
Hos Simensen, med fartstid i kulturoffentligheten utenfor huset, utløste det et tilsynelatende dristig sprang forbi styrerommene og personalforsamlingene og opp på podiet, der ethvert forsøk på vingeklipping ville foregå i full offentlighet. Og der alle aktørene vet at de risikerer å sitte uten ny ledelse, helt selvforskyldt, om de ikke går inn i dialog på Simensens premisser.
· · Men timingen røper heldigvis mer enn blikk for kjappe tverrvendinger med skråblikk til publikum, for å komme unna labyrinten på Youngstorget som det er umulig å komme ut av om man først har viklet seg inn i endeløse personkonflikter, forventede underskudd, statlige støtteordninger og operahusplaner som nærmer seg luftslott.
Den røper også et blikk for hva operahuset på Youngstorget faktisk trenger kunstnerisk, og for hvilken rolle en nasjonalopera skal spille i forhold til landets musikalske talenter, skapende som utøvende.
· · Klarer han å forene dette med sin sterkeste side fra forrige operasjefperiode, import av regissører som hadde noe interessant å si med sine oppsetninger, kan det begynne å skje spennende ting på vår eneste faste operascene.
Om da Simensen kommer gjennom skjærsilden fram til første, egentlige arbeidsdag.