`Jeg, meg og mitt`

Av TERJE MOSNES

Så har altså det fantastiske skjedd: Skoleelever og studenter gjør seg til talspersoner for en markedsliberalisme som samtlige partier til venstre for Fremskrittspartiet tar avstand fra.
Det handler selvsagt om Norsk Studentunion og Norsk Elevorganisasjons reaksjoner på forlengelsen av bransjeavtalen og den fortsatte fastprisen på skole- og lærebøker. NSU vil vurdere avtalen opp mot EØS-avtalen og eventuelt bringe den inn for EØS-domstolen, mens NE låter som annengenerasjons ml-ere når de truer med «aksjoner som vil ryste bokadelen i grunnvollene». Her har sannelig markedskreftenes frie spill fått uventede agitatorer.
· · det er lett å fatte at studenter og skoleelever synes lærebøker er dyrekjøpt vare for lånte, rentetunge penger. Videre er det lett å fatte at de betrakter seg som fattige grupper, folk som ikke tjener penger vil faktisk bare unntaksvis føle seg velstående, enn si rike. Men når studenter og elever kobler disse to forholdene sammen i krigsropet «Vi gir faen i om hele det norske litterære systemet går dukken, bare vi får billigere lærebøker», er det ingen overbevisende søknad om å bli tatt på alvor. Snarere er det å rette blikket mot navelen og skytset mot feil mål.
· · «Elevene vil ikke lenger finanisere norsk kultur- og distriktspolitikk,» heter det i en melding fra Norsk Elevorganisasjon. Nei visst, og som vanlig skattebetaler kan jeg med like mikroskopisk saklighet hevde at jeg er lei av å finansiere de samme elevenes skolebygg, lønningene til lærerne deres, alle landbruksvarene de uopphørlig momper i seg, teaterbillettene deres og så videre. I det hele tatt kan jeg si at jeg er lei av å leve i et kryssubsidiesamfunn, der jeg tvinges til å være med på å spleise på en rekke saker og ting som jeg sjelden eller aldri har nytte eller glede av. Men sånn er det norske samfunnet innrettet, også for dem som lever på lån og snau trygd. Minstepensjonister, for eksempel, får ikke kjøpt melk rett fra meieriet, enda legene tuter dem ørene fulle med hvor livsviktig det er for dem at de drikker nok melk.
· · NSU/NEs reaksjoner avleder et par naturlige spørsmål. Hvorfor denne blinde troen på at frie lærebokpriser og opphevelse av bokhandelens salgsmonopol vil føre til store besparelser for hver enkelt bokkjøper? Allerede i dag konkurrerer jo forlagene seg imellom, og noen ville uansett måtte utføre de tjenestene bokhandelen i dag utfører. Er det Milton Friedmans teorier som til de grader har slått rot blant norsk ungdom under utdanning?
Dernest: Hvorfor retter ikke studenter og elever vreden mot studiefinansieringsordningen i stedet for mot et system som i samfunnsperspektiv har vist seg å fungere godt, og som innebærer et betydelig kulturgode? Har de ikke skjønt noe som helst ut over informasjonen på en prislapp? Eller må vi bare hurtigst mulig venne oss til at de heftigste angrepene på kulturelle støttetiltak fra nå av skal komme fra lærestedene?