Historiens list

Av PETER NORMANN WAAGE

Følgelig sender landet nå nødhjelp til Serbia. Jeltsin har ikke glemt sine «slaviske brødre». Kritikken fra nasjonalister og kommunister om at landet i utenrikspolitikken danser etter Vestens pipe, er feilslått.
· · Krigen i Tsjetsjenia er likevel den store prøven på om Jeltsin makter å markedsføre seg som en ny politiker. Hittil har hans politikk ført til at tusenvis av russiske soldater har dødd i Tsjetsjenia, og til muligheten for tsjetsjenske terrorhandlinger på russisk jord. Men for vel en uke siden lanserte han sin fredsplan for Tsjetsjenia. Alle russiske tropper skal trekkes tilbake, det skal avholdes valg i utbryterrepublikken, og representanter for de russiske myndighetene skal forhandle med tsjetsjenske representanter.
· · Men fortsatt forbeholder Jeltsin seg retten til å angripe banditter, uten å minne om at han alltid har kalt de tsjetsjenske opprørerne «banditter», og valg ble arrangert allerede i desember. Dessuten kommer det ikke på tale med selvstendighet for Tsjetsjenia. Opprørernes leder, Dsjokhar Dudajev, svarte først med å latterliggjøre fredsplanen og erklære at det ikke ble noen forhandlinger før alle russerne var ute av republikken. Søndag erklærte han seg likevel villig til å forhandle direkte med den russiske presidenten.
· · Det er noe Jeltsin tidligere kategorisk har avvist. En ting er at han ikke vil forhandle med «banditter» og på den måten gi dem en slags legitimitet. En annen årsak er nok at Jeltsin dermed ville risikere å slå inn på et virkelig nytt spor i sin politikk. Så langt i valgkampen har han nemlig satset på det velprøvde russiske trikset med «Potemkin-kulisser», først introdusert av Katarina den Stores yndling, fyrst Potemkin, som bygde hele kulisselandsbyer for å vise keiserinnen hvordan Russland blomstret.
· · Når Boris Jeltsin sender hjelp til Serbia fra et land hvor nøden er tiltakende, handler han overfor sine velgere og overfor verden som Potemkin: Han skaper et bilde av Russland som har liten rot i virkeligheten. Desto mer bekymringsfullt er det at han lar seg inspirere av de mest grumsete tradisjonene i russisk politikk, som ser landets interesser tjent med å følge rase og tro. Når han erklærer fred i Tsjetsjenia uten samtidig å forsøke å komme opprørerne i møte, reiser han likeledes en Potemkin-kulisse. Når det ikke lykkes, kan han skylde på tsjetsjenerne, og erklære overfor velgerne at det dessverre bare finnes én vei til fred: ytterligere bombing.
· · Men denne type politikk er avhengig av et lukket samfunn, der fri flyt av informasjon ikke forekommer. Selv om Jeltsin er blitt rikspolitiker i den mest demokratiske epoken Russland noen gang har opplevd, har han ikke vent seg til de nye spillereglene. Det er først med den pågående valgkampen at han virkelig må ta hensyn til dem. Og her kommer Dudajevs forslag om direkte forhandlinger inn. Det er satt fram i all offentlighet, Jeltsin kan vanskelig avvise det like kategorisk som han har gjort tidligere og samtidig beholde troverdigheten som fredsfyrste.
· · Om det blir fred, er en annen sak. Men med den pågående valgkampen er Jeltsin tvunget til å svare for sine handlinger på en annen måte enn tidligere i sin karriere, samtidig som russerne gjennom dette får en ny leksjon på den lange veien fra et autoritært til et åpent samfunn, og derfor også bort fra de gamle imperiedrømmene. «Historiens list» kalles det når aktørenes handlinger får andre konsekvenser enn de selv ønsket. Det er i dette perspektivet vi må se valgkampen i Russland. Å skape et demokrati er ikke gjort med et par valg.