Topplederne i norsk næringsliv har fått store lønnshopp, og de argumenterer for større forskjell mellom topp og bunn. Men hva fører det til?

`Misunner vi dem?`

Fra Wall Street til City, fra Oslo til Tokyo er det den skravlende klasses kjæreste beskjeftigelse å diskutere lederlønninger. Vi hever oss nok over misunnelsen, men syns de færreste fortjener å tjene uhorvelig mye mer enn oss. Eller er det så at kapitalismens gjenoppstandelse har brutt ned de gamle tabuer knyttet til penger og lønn også her i landet?

Av GUDLEIV FORR

I alle fall er det et årvisst sammenfall mellom tarifforhandlingene og næringslivets generalforsamlinger som hever temperaturen i det vi har igjen av klassekamp. I aksjeselskapenes årsmeldinger kan man studere toppledernes lønnsutvikling, og når de kan få lønnshopp på 10-15 prosent, hvorfor da en helt annen tilbakeholdenhet når de som skaper merverdien i bedriftene kommer til forhandlingsbordet? Og hvorfor tjener en administrerende direktør tre-fire ganger så mye som en professor, som notorisk er vel så kompetent?
· · Da blir det spørsmål om hva ledere er verd og hva lønnsforskjeller gjør med bedriftskulturen. I Norge er lønnsforskjellene svært små sammenliknet med andre europeiske land. Sannsynligvis var forskjellene større i gamle dager. Ja, enkelte steder var den så stor at arbeiderne fant grunn til å trå ut i veikanten og blotte hodet når generaldirektøren for forbi. Likhetsideologien er nok et produkt av det moderne Norge.
· · Men de siste ti åra har den igjen vært under angrep fra ledersjiktene selv: Større ulikhet må til i et samfunn som utsettes for økende konkurranse. «Det er konkurranse om de beste folkene,» sier konsernsjef Tormod Hermansen i Telenor når han skal argumentere for eget lønnshopp på 300 000 i løpet av to år. Andre vil si at det er en sammenheng mellom pris og kvalitet. Som alle antakelser er denne unndratt rasjonelle bevis. Men jeg antar at den er gjentatt i så mange lærebøker på våre handelshøyskoler at den er uutryddelig. Med andre ord: Lave lederlønninger fører til dårlige ledere.
· · Ingen av disse argumentene er selvfølgelige svar på erfaringer fra virkelighetens trasige verden. Konkurranseargumentet forutsetter et marked der lederne flyter mellom landene. Logikken må da være at siden norske ledere er så billige, burde de være sterkt etterspurt ute i den verden der de er dyre. Så kan det selvsagt tenkes at konkurranseargumentet ikke holder, mens pris- og kvalitetsargumentet er gyldig: Norske ledere er lite etterspurt på utenlandske markeder fordi de er dårlige. Men siden norsk næringsliv greier seg godt i internasjonalt perspektiv, tyder det på at våre ledere er av bra kvalitet. Kanskje er forskjellene i lederlønninger fra ett land til et annet rett og slett kulturelt betinget. Kan det tenkes at de har noe å gjøre med hvilke normer for rettferdighet som gjelder i de enkelte land?
· · Den norske modellen er på den ene side basert på at selv symbolske lønnsfordeler er tilstrekkelig til at noen er villige til å ta på seg lederansvar, og på den annen at små forskjeller skaper forutsetninger for god bedriftsånd.
Det er denne modellen som utfordres i dag, og det er ikke sikkert at den vil vare evig. Meningsmålere har vist at dagens unge vokser opp med nye verdinormer. De forkaster solidaritet og kollektive løsninger og dyrker seg selv. De kan til og med snyte litt her og lure litt der og finne det akseptabelt. Parallelt med dette viser utviklingen i det moderne kapitalistiske næringsliv at det settes høyere premie på individuelle prestasjoner enn på fellesskap. I en tid da både penger og varer flyttes lettere enn noen gang i verdenshistorien, forvitrer dermed noe av kulturen i det gamle industrisamfunnet der eiere, ledere og arbeidere var knyttet sammen i et skjebnefellesskap rundt fabrikken.
· · Det har vært en styrke for vårt land at folk flest har hatt tillit til så vel hverandre som sine ledere. Gudmund Hernes har kalt Norge et lavkostland når det gjelder transaksjonskostnader fordi vi trenger få ressurser til å kontrollere at folk ikke snyter oss. Men slike fine bånd kan lett brytes ned når grafsekultur og individualisme vinner fram. Jeg lurer på om det ikke har vært et konkurransefortrinn for norsk næringsliv at de små lønnsforskjellene har skapt harmoniske forhold i arbeidslivet. For det er vel fortsatt slik, som vi lærte i vår barndom, at det er vanskeligere for en rik mann å komme inn i Guds rike enn for en kamel å komme gjennom et nåløye?
Gutten med gullbuksene