Det er ille når et parti mister hodet. Dobbelt ille blir det når også hjertet dør. Begge deler har skjedd med Høyre i Oslo. Partiet vil danne byregjering på et politisk grunnlag som gir næring til rasisme.

`Parti uten hjerte`

Høyre ble født som et klasseparti for embetsmenn og storborgere. Men gradvis er klassegrunnlaget blitt utvidet, både sosialt og geografisk. Om det moderne Høyres historie har en rød tråd, er det at partiet er blitt mer inkluderende. Det har tatt opp i seg nye sosiale grupper. Nå vil Oslo-partiet bryte denne linjen. Høyre er villig til å stigmatisere innvandrerne for å dele sengevarme med Fremskrittspartiet.

Av John O. Egeland

I et historisk og internasjonalt perspektiv er det norske Høyre et parti med liberale og humanistiske trekk. Oppgjørene med den voksende arbeiderbevegelsen var harde, men ble stort sett ført innenfor rettsstatens rammer. I mellomkrigstida klarte Carl Joachim Hambro å holde antisemittiske og fascistoide krefter i partiet under kontroll. Etter krigen var modellen folkeparti og Bunads-Høyre. Jo Benkow ble stortingspresident. Ingen tvilte på at Albert Nordengens hjerte banket like sterkt for øst- som for vestkanten i Oslo. Toleranse var en del av partiets dannelse.
· · Men det er ikke slike toner vi hører når Oslo-partiets Leif Nybø løfter sin triste hvalrossbart. Da snakker sogningen Nybø om innvandrerregnskap, om færre flyktninger til Oslo, om nei til morsmålsundervisning og om tvungen norskopplæring. I sum blir dette en pakke som bare vil ha én effekt: Å skape nye og farlige skiller mellom byens innbyggere. Tiltakene vil ramme den naturlige integreringen som hele tida foregår i Oslo og andre deler av landet.
· · Selvfølgelig er verken Leif Nybø eller den kommende byrådsleder Fritz Huitfeldt rasister. Men de er gode til å sluke kameler på sin vei til makten og taburettene. At de gjemmer seg bak Stortings-Høyres ja til innvandrerregnskap, er en naturlig politisk refleks. Men gjør det saken noe bedre for Høyre?
· · Kjernen er at Høyre (og Rune Gerhardsen) leker med en populisme som er proppet med fordommer og som næres av et konstruert virkelighetsbilde. At innvandrere og flyktninger ble det sentrale politiske tema i kommunevalget, står i grell kontrast til den egentlige utviklingen. Tall fra Utlendingsdirektoratet viser at det i 1995 var 1460 personer som søkte om asyl i Norge. 29 søknader ble innvilget. Om vi tar med alle typer vedtak om opphold i Norge, slapp 4600 personer inn i landet. Det er ikke akkurat den grashoppesvermen Carl I. Hagen pleier å mane fram.
· · Det er typisk for høyrepopulismen at den nærer seg på falske fiendebilder, frykt og folkelige fordommer. Av samme grunn blir høyrelederne svar skyldig når de skal forklare hva et innvandrerregnskap skal brukes til. Men viktigst er at et slikt «regnskap» krever en definisjon av hva en innvandrer egentlig er. Det er akkurat her høyre-ł koalisjonen kommer farlig nær det historiske innholdet i all rasisme. Hvilke kriterier skal brukes: Religiøse, geografiske eller «kulturelle», dvs. hudfarge? Vil den tidligere byrådslederen Michael Tetzschner (som har danske røtter) tas med i regnskapet? Hva med de amerikanske oljedirektørene? Eller er det slik alle vet, at det er Ali på Grünerløkka dette er rettet mot? Uansett hvor polert kriteriene blir, vil effekten bli å sette prislapp på mennesker etter etnisk opprinnelse. Selv om det dreier seg om et «regnskap» og ikke om lovgivning, finnes det her historiske paralleller som burde skremme.
· · Fra Høyres partiledelse lyder nå en talende forsiktighet. Situasjonen i Oslo illustrerer på en utmerket måte et nytt dilemma i Høyres historie: Det har ingen tradisjon i å håndtere et stort parti til høyre for seg selv. I rikspolitikken må makten alltid søkes i koalisjoner og allianser mot sentrum. Det er jo der flertallet av velgerne befinner seg. Problemet i Oslo er den akrobatiske spekkhoggeren Carl I. Hagen som mer enn gjerne sluker Høyres småfisk.
· · Men i valget mellom pest og kolera risikerer Høyre å få begge deler.