Strøm lukter ikke

Av PER VASSBOTN

Det er på dette «samme hvorfra»-markedet Statkraft nettopp har kjøpt seg inn i svenske atomkraftverk, gjennom en betydelig aksjepost i Sydkraft. Det er fra dette markedet norske forbrukere i en nedbørfattige vinter bruker kullkraft fra Danmark og atomkraft fra Sverige. Det er med strøm som med penger, den lukter ikke.
· · Ja, elektrisk strøm er penger, noe enhver innbygger i Norges kraftkommuner vet. Eldreomsorgen og veiene er best utbygd der hvor kraftturbinene sender en jevn pengestrøm inn i kommunekassa. Kraftproduksjon er uansett big business. Derfor anses det å være store penger å hente fra gassfyrte varmeverk, vel å merke hvis de slipper avgift på utslipp av CO2-gassen.
· · Markedet for elektrisitet kommer dessuten til å vokse voldsomt, og hvis ikke vi produserer strømmen på litt klimaskadelig vis, kommer andre til å gjøre det på enda skadeligere måte. Det er faktisk ingen aprilspøk selv om det var 1. april da næringsminister Jens Stoltenberg skrev i Arbeiderbladet at det er for lite elektrisitet til tørketromler, datamaskiner og stereoanlegg. Det er her vi står i 1996: Vi bygger miljøskadelige gasskraftverk for å dekke nye energibehov og for å tjene gode penger på et marked som ikke eksisterte da vannkraftperioden ble avsluttet for ti år siden.
· · Til sommeren skal den grønne skattekommisjonen som Stortinget har utnevnt, avgi sin innstilling, sannsynligvis etter at regjeringen har gitt Naturkraft AS avgiftsfritak for sine to gasskraftverk på Vestlandet. Det blir et avgiftsfritak som må bli stående så lenge verkene rusler og går, for man kan ikke komme og pålegge en avgift etter at man først har sagt at avgift ikke skal pålegges. Da kan man spørre: Hva skal vi med en grønn skattekommisjon? I dag er hele den norske prosessindustrien uten CO2-avgift. Skal den pålegges avgift når kommisjonen har avsluttet sitt arbeid, men ikke de to gasskraftverkene som kommer til å stå for mesteparten av de landbaserte CO2-utslippene?
· · Arbeiderpartiet drøfter nå hva det skal skrive inn i sitt nye prinsipp- og handlingsprogram som skal vedtas på landsmøtet i november. I studieheftet som er sendt ut fra partikontoret er det en uttrykt skepsis til CO2-avgift. Det passer godt sammen med Arbeiderpartiets aktuelle energi- og miljøpolitiske linje akkurat nå: Nasjonal stabilisering av CO2-utslipp er oppgitt. I stedet får vi en vekst i utslippene på 15-20 prosent fram til år 2000 med gasskraftverk. Andre land må sørge for CO2-reduksjonene, Kina, naturligvis, men mer nærliggende: Finland og Danmark ved å unnlate å bygge nye kullkraftverk og Sverige ved å avvikle sin kjernekraftindustri som trass i sikkerhets- og avfallsrisikoen ikke har sluppet ut et eneste gram CO2.
· · Dette er unektelig et annet bilde enn det Gro Harlem Brundtland tegnet i Brundtland-rapporten «Vår felles framtid» i 1987. Den kunne ha reddet verden fra klimakrisen om den var blitt satt ut i livet. Er det slutt på at vi skal «tenke globalt og handle lokalt», slik Gro brukte å si? Jeg har grublet lenge over dette, men ikke etter torsdag i denne uka. Da fant jeg svaret i en kronikk i Aftenposten. Der slipper aluminiumsgiganten ÅSVs tidligere generaldirektør Haakon Sandvold katta ut av sekken: «Norge har gjort og gjør en verdifull innsats i internasjonal politikk når det gjelder klima- og miljøspørsmål. Vi må nå markere oss sterkere i prosjekter hvor vi har store nasjonale interesser å ivareta.»