`Hamsun - en varslet debatt`

Av FREDRIK WANDRUP

La oss nå repetere det hele: Knut Hamsun (1860-1952) var en norsk dikter, hedret med nobelprisen for jordbruksromanen «Markens grøde» i 1920. Hamsun støttet Vidkun Quisling og Adolf Hitler under den tyske okkupasjonen av Norge. For dette ble han tiltalt for landssvik, men fikk i stedet for straff diagnosen «varig svekkede sjelsevner» og ble avspist med en større bot.
I morgen har storfilmen «Hamsun» verdenspremiere i Norge. Svenskene som står bak satsingen, håper naturlig nok på en debatt av den typen vi har vært vitne til gang på gang, for eksempel da Knut Faldbakken omtalte romanen «Mysterier» som en pubertetsroman. Eller da den danske Hamsun-biografen Thorkild Hansen nektet å svare ja eller nei på spørsmålet: Var Hamsun nazist? Eller da Lars Roar Langslet talte opp og analyserte antall ganger Hamsun nevner ordet «jøde» i tekstene sine og fant ut at 98 prosent av tilfellene var «enten temmelig harmløse eller simpelthen vennlige»?
· · Per Olov Enquist utgir i disse dager boka «Hamsun - en filmberettelse», en episodisk fortelling som ikke inneholder et eneste nytt synspunkt. Hvor skulle han i så fall fått det fra? Få saker er blitt mer krampaktig spavendt enn tilfellet Hamsun. Konklusjonen lyder i sin standardiserte form: En nyskapende dikter, men dessverre også en fæl nazist.
· · «Det er kanskje på tide at Norge toner ned den Hamsun som gjorde politiske feilgrep under krigen og gjenoppdager den lysende forfatteren Hamsun,» foreslår Per Olov Enquist og Jan Troell i VG. I Arbeiderbladet utdyper de sitt engasjement: «Vi vil be Norge ta tilbake Knut Hamsun til sitt hjerte.» Denne rørende omsorgen for det norske diktergeniet kommer nesten femti år for seint. Sannheten er at norske lesere har lest Hamsun hele tida. Han var ikke «glemt» da han døde i 1952, slik Aftenposten hevdet i en svulmende omtale forleden. Han var husket. Hans samlede verker har uavlatelig vært i handelen. Allerede på 1950-tallet ble han anbefalt av selveste kongen på Grini, professor Francis Bull. Bull likte å lese Hamsun. Det gjør de fleste. Det er derfor Langslet analyserer Hamsun. Han vil være sikker på at han ikke blir forført av en nazist. Det er ingen som gidder å telle opp jødeord i livsverket til en tyskvennlig dikter som f.eks. ishavsdikteren Lars Hansen. Ham er det ingen som leser.
· · Hamsun lever i mange nordmenns hjerter. Det er der han lever. Det er når man bruker fornuften på Hamsun, at problemene oppstår. Men er det nødvendig?