`Groupies for Gro?`

Monitor: MARKUS MARKUSSON

Journalistene som dekker den amerikanske valgkampen, har to bøker med seg: «Primary Colors» av Anonymous og «Breaking the News» av James Fallows. De analyserer og illustrerer hvordan det står til med amerikansk politikk i massemediene.
Og det er ganske dårlig. Problemet er også aktuelt her i Norge. Det er et eget tema på den store SKUP-konferansen i dag, der norske «gravende» journalister diskuterer sitt fag. Et hovedpunkt på årets dagsorden er «Groupies for Gro», der journalistene spør om de er maktens medløpere.
«Primary Colors» er en meget underholdende roman direkte bygd på presidentkandidat Bill Clintons primærvalgkampanje. Handlingen konsentrerer seg om det politiske maktspillet slik det har utviklet seg i USA der ikke bare journalistene, men kampanjeorganisasjonene selv graver opp møkk om motkandidatene.
· · Boka er skrevet av en som må ha et tett kjennskap til miljø og klima i amerikansk politikk. Hittil er forfatteren ikke avslørt. Likheten med virkeligheten er klar: Det avsløres at kandidaten Will Stanton har hatt et par meget tvilsomme erotiske forhold, mens hans stab avslører graverende forhold hos motkandidaten. Det underliggende spørsmål er det samme som i Europa og her hjemme: Hvor «menneskelig» kan en politiker tillate seg å være før velgerne sier nei?
Romanen skildrer det skitne spillet og er som parodi blitt den underholdende og populære - boka ligger selvfølgelig på toppen av bestselgerlistene - erstatningen for tidligere tiårs seriøse bøker om hvordan amerikanske presidenter blir til. Theodore Whites berømte «Making of the President»-bøker var 60- og 70-åras politiske journalisters bibler og ble avløst av bøker som «The Selling of the President».
· · Fallows' bok handler om hvordan moderne medier i sin politiske journalistikk bare konsentrerer seg om det skitne spillet om makten og ignorerer det viktige stoffet om maktens innhold. Journalistene foretrekker det spennende intrigespillet og unnlater å formidle politikkens mening og mål.
I videste forstand handler dette om hvorvidt mediene fyller sin oppgave som formidler av politiske saker på en slik måte at det setter velgerne i stand til å leve i et deltakerdemokrati, eller om journalistene som en del av makten og dens spill sementerer beslutningsdemokratiet som styrer over hodene på velgerne. Det er et problem som også norske journalister har god grunn til å ta alvorlig.