Dusankas kjøkken

Sarajevo, våren 1996: De første ordene jeg lærte å si i Bosnia var «Nema problema», som betyr «Ingen problemer». Jeg bodde hos en 72 år gammel kvinne som heter Dusanka, som passet på at jeg fikk nok å spise, at jeg ikke gikk hen og ble forkjølet i den kalde vårlufta, at jeg vasket håret regelmessig i vann som hun varmet opp i en kjele på ovnen.
Jeg lærte også å si «hvala», som betyr takk, «dobro», som betyr godt, og «ljubav», som betyr kjærlighet. Ordene «granata» og «snajper» har en internasjonal klang, så dem kunne jeg gjette meg til.
· · Dusanka er liten og slank, med blå øyne. Hver morgen før frokost, før de andre som bor i leiligheten står opp, sitter vi ved kjøkkenbordet hennes, drikker en kopp bosnisk kaffe, røyker en sigarett og snakker et språk vi lager selv: En slags blanding av bosnisk, norsk, tysk og engelsk. Vi forstår hverandre etter hvert, med god hjelp av ansiktsuttrykk og gester.
Dessuten: Jeg reiser sammen med den norske filmskaperen Maria Fuglevaag Warsinski, som kan språket, og oversetter når det er nødvendig.
· · Dusanka forteller om nabokvinnen i underetasjen, Emira, som ofte stikker innom på en kaffe eller dram. Dusanka er serber. Emira er muslim. De har hjulpet hverandre gjennom krigshelvetet, slik kvinner gjør og alltid har gjort. Jeg vet ikke hvor mye de har grått. Slikt spør man ikke om, i alle fall ikke med det første. Men jeg vet de har ledd sammen. Om noen spør meg hva som gjorde mest inntrykk i Bosnia, er ett av svarene nødt til å bli: Humoren. Latteren. Evnen til å se det komiske i veldig mye, nesten alt.
Dusanka lo den gang, og ler fremdeles, når hun forteller om en matforsyning fra USA. Matforsyningen besto av kjekspakker fra 1967 - en siste hilsen fra Vietnamkrigen.
- Vi spiste kjeksen, sier hun syrlig. - Den var bedre enn bønnene.
· · Men nå er Dusanka bekymret. Det har oppstått en slags kulturkonflikt i gården: En tysk Hare Krishna-guru har kommet til Sarajevo og sjarmert Emira i senk. Emira vurderer å konvertere, hun har allerede blitt vegetarianer, og vil ha med seg Dusanka også. Dusanka legger en haug med Krishna-bøker på kjøkkenbordet, gaver fra den tyske guruen, og løfter hendene oppgitt i været og sier:
- Vi greide oss gjennom krigen. Vi greier oss nå også. Men aldri i livet om jeg barberer hodet mitt og danser i Sarajevos gater og synger Hare Hare Hare Krishna. Kjøtt har jeg spist i over 70 år, og det har jeg tenkt å fortsette med.
· · Lydene i Sarajevo er fredelige lyder. Jeg hører bildur, spredte stemmer, barn som leker, menn som banker og borrer, raske skritt bortover fortauet. Jeg hører trikken. Den buldrer og bråker og lager akkurat så mye vesen av seg som en aldrende blå trikk har rett til å gjøre - som om dens plass på skinnene var den naturligste ting i verden.
Men i samme øyeblikk jeg bruker øynene og ser meg rundt, er virkeligheten en helt annen. Alt er sønderskutt, ødelagt, knust, torpedert. Alle vinduene er erstattet med plast. Granatene har etterlatt seg talløse spor, flerrer i asfalten.
Nasjonalbiblioteket er en ruinhaug, åpent for alle, også fuglene. Om man ikke visste bedre, kunne man tro at biblioteket hadde sett ut sånn bestandig, i alle fall veldig lenge: Et staselig historisk monument, vakkert slik ruiner kan være vakre, et minne om en annen tid.
Men, som sagt, dette er ikke historie. Dette er Europa. I 90-åra. Jeg tar meg selv i å glemme det iblant.
Sarajevo er også dette: Tusener på tusener av gravstøtter på den olympiske stadioen. Jeg forsøker å lese alle navnene, men gir opp etter hvert, og begynner i stedet å lese fødsels- og dødsår. Til slutt må jeg bare gå derfra. Jeg begriper det ikke, greier ikke å ta det innover meg.
· · Dusankas kjøkken minner litt om en dagligstue, med heklede hvite duker, bilder av barn og barnebarn, en svart gasskamin i hjørnet og en vakker gammel klokke som henger på veggen over sofaen og tikker. Men også her har krigen satt sine spor. Det er et kulehull i kjøkkendøra. Kulehullet er ikke stort, nesten bare et lite rift i lakken, men ikke mindre ekkelt av den grunn. Snikskytteren må ha sett Dusankas silhuett i vinduet da han løftet våpenet, siktet på henne og skjøt. Han bommet med knappe to meter.
- Jeg var en vakker kvinne før krigen, sier hun og peker på ansiktet sitt. - Men den kvelden ble jeg gammel.
· · Jeg treffer mange mennesker, og alle har noe å fortelle. De regner ikke med at jeg forstår - «Du kan ikke forstå. Du var ikke her.» - men de tar i alle fall sjansen på at jeg er villig til å lytte.
Jasna på tretten år forteller om å være redd:
- Jeg spilte ball med en venninne i parken. Plutselig slo det ned en granat. Den traff en kvinne, hun døde med en gang. Venninnen min ble skadd, og jeg husker at vi løp. Venninnen min løp ikke så fort som meg. Jeg snudde meg og så på den døde kvinnen, kroppen hennes var ødelagt. Det var helt stille, jeg hørte ingenting. Jeg hørte bare lyden av min egen pust mens jeg løp.
En fotograf, på ca. tretti, forteller om å være muslim.
- En iraner kom bort til meg under krigen og sa: Vi er alle muslimer. Vi er alle brødre. Vi må stå sammen nå.
Jeg svarte ham: Takk skal du ha. Men jeg har allerede en ektefødt bror, og det holder lenge for meg.
Lyrikeren Zlatko Hadzidedic vil heller snakke om Norge. Han sier:
- Mitt inntrykk av Norge er at menneskene der er veldig redde for å dø. De er så redde at de har lukket seg inn i et fengsel. Sitt eget lille trygghetsfengsel. Jeg tror aldri jeg kunne bo i Norge.
Og til slutt: Skuespilleren Nermin Tulic, som mistet begge beina da en granat slo ned like utenfor hjemmet hans, forteller om framtida, og livet etter beleiringen:
- Vi som ble igjen i Sarajevo hadde et helt eget samhold under krigen. De viktigste ordene var alltid «takk» og «unnskyld». Jeg er redd for at samholdet forsvinner nå. Alle er nødt til å tenke på seg selv igjen, alle må bygge opp livene sine. Jeg er redd vi glemmer å si takk og unnskyld til hverandre.
· · Avreisedagen kommer plutselig. Jeg hater å si adjø, jeg kan ikke noe for det, det er det verste jeg vet. Jeg husker at noen sa til meg, vennlig, men overbærende: «I Sarajevo er knuste hjerter en luksus vi ikke kan ta oss råd til akkurat nå.»
Dusanka er ikke overbærende. Hun hjelper oss ned trappa med ryggsekker og bager. Hun ser at jeg er trist, hun hører at jeg sier en masse om at vi snart skal ses igjen, at jeg snart kommer tilbake, eller kanskje hun kan komme til Norge, at dette ikke er siste gang.
- Ja, ja, ja, sier hun, og setter opp verdens vakreste smil: - Linn, husk hva jeg lærte deg. Alt løser seg på et vis. Nema problema!