Spillet om Akergruppen har gitt det norske folk en unik innsikt. Endelig får vi se våre industrielle ledere uten klær. Men er det et vakkert syn?

`Endelig: Nakendans!`

Når titanene i norsk næringsliv danser nakne - og hele stellet henger ute - kan vi andre gjøre en interessant observasjon. Strippet for maktens symboler framstår eliten som temmelig enkle mennesker. Det er bare pengesummene de håndterer, som er store. Og det er alvorlig nok, også når det gjelder karrieren. I går sloknet fakkelen for Gerhard Heiberg.

Side 2: Av JOHN O. EGELAND

Denne gangen er det Akergruppens silkeforheng som er trukket til side. Vi har fått se et maktspill hvor den polerte OL-helten Gerhard Heiberg har beskyldt Folketrygdfondets Tore Lindholt for løgn og værhaneri. Og hvor konserntillitsmann og LO-bas Leif Furre med sveiseflamme i blikket har kalt Heiberg en slimål som bare vil redde sitt eget skinn. Med dette mente Furre trolig at styreformannen i Aker er sleip.
- Vi kan jo bare gå hjem og si at vi ikke vil jobbe for disse tullingene, sa Furre og fikk det som han ville da Heiberg gikk av.
· · Stridens kjerne er kanskje - men bare kanskje - at Heiberg har manøvrert med for heftige armbevegelser i korridorene for å sparke konsernsjefen Tom Ruud. I dette har Heiberg hatt støtte fra den nyrike notbasen Kjell Inge Røkke, som på sin side imponerte hele det norske folk ved å møte styret i Aker uten slips.
· · Formålet med å parkere Ruud er angivelig å skape en mer aggressiv lederkultur i Aker og få fram verdiene i selskapet. Hørt den før?
· · Om man legger inn tidas mest aksepterte scenarier, må Tom Ruud også være en ferdig mann. Han får nemlig støtte og sympati fra de ansatte. I jappetidas renessanse betyr det at han er soft. Ruud er ingen samurai. I aksjemarkedet er en slik leder et klart salgssignal. Det er like selvfølgelig som at børsen i New York skjelver og tenderer mot krakk når arbeidsledigheten i USA synker.
· · Det politisk viktige i Aker-krisen er ikke Heibergs avgang, men Folketrygdfondets aktive rolle. Her ser vi konturene av et nytt sosialdemokratisk styringsverktøy. Som statlig storaksjonær i Aker er Tore Lindholts manøvrer viktigere på lengre sikt enn Heibergs nakendans. Alt ligger til rette for politikk ved stedfortreder, utenfor alminnelig innsikt og kontroll. Derfor er Aker-striden en prøvesak som gjelder politikkens fornyelse og grenser.
· · Den andre viktige siden ved Aker-dramaet er fraværet av grunnleggende industrielle visjoner. Vi fornemmer at aktørene forveksler penger med verdier. At folks levebrød er blitt en variabel i likningen som skal settes lavest mulig. For det er jo slik vår nye elite tenker. De har liten respekt for arbeidet. I dag er det gammeldags - ja, nesten marxistisk - å hevde at det er arbeidet som skaper verdiene. Og at det ikke er posisjonene og plasseringene. Men en slik forståelse gjør jo også at det er lengre vei til Armani-dressen, strandtomt på Snarøya og den litt brukte Jaguaren.
· · Norsk Hydro ble grunnlagt på den usannsynlige ideen om at det er mulig å ta energi ut av lufta. De kalte det «englemøkk». Men kunstgjødsel er en visjon som stadig holder. Hydro er verdens største i bransjen.
· · Vi tror ikke at Røkke og Lindholt kan bli Birkeland og Eyde. Nylands mek. verksted er smidd om til Aker Brygge, og det var ingen vei utenom. Men skal våre industrielle og finansielle ledere ha noen varig troverdighet, må de gjenreise arbeid og nyskapning som verdimålere. Det er ikke nok å være smart. I lengden er det viktigere å være klok.