Arven fra 50-åra

Av GUDLEIV FORR

For det vi nå opplever, er oppryddingen etter et regime av helt spesiell karakter der den diskuterende offentligheten var sterkt begrenset og under makthavernes kontroll. Dette var et grunnleggende trekk ved den stat som Einar Gerhardsen dominerte fra 1945 til 1965. Det som kjennetegnet styringsteknikken var en vitenskapelig basert faglighet med nye profesjoner i spissen for de ulike forvaltningsgrener. Dens ledende menn hadde sterk tro på fornuftens seier over tilværelsens irrasjonelle og uberegnelige sider.
· · Dette systemet er presist beskrevet av professor Rune Slagstad, bl.a. i en artikkel i siste nummer av Nytt Norsk Tidsskrift. Han samler sin beskrivelse om tre ledende personer i Einar Gerhardsens nære krets: Erik Brofoss, økonomen; Karl Evang, helsedirektøren og Helge Sivertsen, skolemannen, som på hver sin sektor forandret og moderniserte Norge.
· · Men et vesentlig trekk ved maktutøvelsen var mangelen på forståelse for åpen, fri og mangfoldig offentlig diskusjon om mål og midler i den politiske prosessen. Dagens regime under Gro Harlem Brundtland og Thorbjørn Jagland kritiseres med en viss rett for maktarroganse. I Gerhardsens storhetstid kunne enhver opposisjon få meget ubehagelige følger. Maktens bruk endte i misbruk. Ikke minst gjaldt det på det sikkerhetspolitiske feltet, der Lund-kommisjonen nå forhåpentligvis har kartlagt fakta og avlivet myter.
· · Men tilbakeholdenheten overfor en diskuterende offentlighet var såvisst ikke begrenset til det sikkerhetspolitiske. Når Aftenposten gjennom flere reportasjer denne uka har vist at helsedirektør Karl Evang unnlot å informere om at strålingen etter de sovjetiske prøvesprengningene ved Novaja Semlja medførte betydelig strålefare og dermed helserisiko for deler av den norske befolkningen, var det en konsekvens av den samme holdningen til politikk som den Haakon Lie og hans sersjanter hadde til overvåking og registrering på sikkerhetspolitisk grunnlag. · · Hos Evang ble legens taushetsplikt til en forvaltningsteknisk holdning basert på ubegrenset tro på den legevitenskapelige fagkunnskaps evne til å begrense enhver sykdom eller skade. I forlengelsen av denne forestillingen var det naturlig at medisinens fagfolk med Evang i spissen visste befolkningens helsemessige beste. Med mulig unntak for sikkerhetspolitiske spørsmål, der han jo var i opposisjon til regjeringen, anså Evang en demokratisk diskuterende offentlighet som en unødvendig plage. Offentligheten var ikke et diskusjonsforum, men til nød en kamparena der målet var flertall og dermed makt.
· · Denne holdningen til bred og ikkefaglig politisk diskusjon gjennomsyret også den statlige kringkastingen, NRK. Arbeiderpartiet så på NRK som sin institusjon. Den publisistiske grunnholdningen kom til uttrykk i den mangeårige nyhetssjef Karl C. Lyches credo: «Me må ikkje uroa lyarane.» I NRK var denne holdningen en arv fra Venstre. Og selv om Haakon Lie og Einar Gerhardsen var flasket opp på en annen arv, den fra Lenin, falt den godt sammen med norskdoms- og venstretradisjonens tro på fagkunnskapens frigjørende evne. Den som har sittet under katetret på et offentlig landsgymnas i 1950-åra, vet mye om dette.
· · I dag er Arbeiderpartiets forhold til offentligheten og demokratiets normer grunnleggende endret. Partiet selv opptrer som en diskusjonsklubb også utad, slik vi har fått det demonstrert i gasskraftverksaken de siste dagene. Faglige og politiske autoriteter får det ikke automatisk som de vil, de må ta den tunge veien om en offentlig debatt når de vil endre Norge. Klienter, lyttere, konsumenter og velgere er, med medias hjelp, kommet inn som forstyrrende elementer. Forfedrenes synder hjemsøker nok etterkommerne i flere ledd, men så vel Lund-kommisjonens som forsker Njølstads spøkelser fra 1950-åra virker unektelig museale når vi nå nærmer oss et nytt århundre.