Av JAN TYSTAD
Han var i Books Etc på Charing Cross Road i London mandag kveld, hvor han leste fra den intense romanen og svarte på spørsmål fra et ivrig publikum. Det var bare ståplasser igjen da vi kom dit.
Han er 38 år gammel, en mild mann med store briller i lys innfatning, lite hår på hodet og ikledd en loslitt tweedjakke, som ser ut som om den er kjøpt hos Frelsesarmeen. Han forteller at det tok ham to år å skrive boka, og at han fikk god hjelp fra organisasjoner som hjelper mishandlede kvinner.
· · Han leser først om den unge, glade Paula Spencer, og så et avsnitt der hun blir slått av mannen og havner på sykehus. Legene er vant til å se henne, hun forteller alltid at hun har gått på en dør eller falt ned trappene, ingen lege gidder å stille spørsmålet om ektemannen har slått henne. «Spør meg da!» tenker Paula, men de gjør det aldri.
Hvorfor skriver han om mishandlede kvinner? - Fordi jeg er fascinert av Paula Spencer. Hun er på min alder, hun kommer fra et godt hjem, vi danset de samme stedene, men noe gikk galt underveis for henne. Hun havnet hos et brutalt mannfolk som banket henne opp og gjorde henne til alkoholiker. Det eneste som holdt henne oppe, er hensynet til barna, hun setter alt inn på å hjelpe dem. Der er hun akkurat som meg.
· · Var det vanskelig å sette seg inn i en kvinnes situasjon? - Når det gjaldt volden, var det ikke så vanskelig, men å sette seg inn i hennes seksualliv var mye verre. Det tok en evighet å skrive, sier Roddy Doyle. Kvinnene i salen smiler, og forfatteren ser litt forlegen ut.
Han blir også spurt hvordan irske kvinner har reagert, og han forteller at han ba noen av de mishandlede kvinnene lese manuskriptet. Da han møtte dem, spurte en: «Hvordan i helvete klarte du å komme inn i hjernen min?» Det var den beste anerkjennelse Roddy Doyle har fått.
· · Hva vil han gjøre med Paula Spencer? Han vil la henne klare seg alene noen år. Hun er i ferd med å kontrollere sin alkoholisme i slutten av boka, og han vil skrive en ny roman om noen år. Kanskje blir det den kjærlighetsromanen han alltid har drømt om å skrive, sier den irske forfatteren.
Alle bøkene er lagt til Dublin, men han mener det han skriver kunne vært skrevet om mennesker i arbeiderklassen i en rekke land. Det er det ingen tvil om. Derfor er han så populær på mange språk.
