Samtidskunst på etterskudd

Av HARALD FLOR

Dette overrasket etter den strid som har stått om selve innkjøpsordningen, som resulterte i at innkjøpskomiteens kunstnerrepresentanter la ned sine verv i fjor. At den yngre garde - som delvis med rette føler seg neglisjert av museet - unnlot å møte fram med sin kritikk, forklarer nok noe av mangelen på høy temperatur under møtet. Men dette er også et symptom på at mange av de unge velger å operere innenfor sin egen alternative offentlighet.
· · - Mennesket er et velgende dyr, og derfor kan ikke museet bare speile en situasjon, var en annen av Brockmanns begrunnelser. Magne Rudjord - med noe av sitt anarkistiske instinkt fra for lengst henfarne Gruppe ELG intakt - mente imidlertid at valgene i altfor liten grad virket ansporende på «nålevende, nålagende kunstnere». Det var verre nå enn i Nasjonalgalleriets/Riksgalleriets tid! Selvsagt kan det oppleves slik, når antallet organiserte kunstnere her til lands har økt fra ca. 350 i 1970 til fjorårets tall på over 2000 bokførte billedskapere.
· · Samtidig ligger noe av årsaken til at så mange av dagens aktive føler seg oversett av innkjøpskomiteen, i fortidas innkjøp. For det første besto den internasjonale samlingen som ble overført fra Nasjonalgalleriet til Bankplassen av mye annenrangs aktiva. I forhold til det danske Louisiana og Moderna Museet i Stockholm bygde opp av samlinger på 60-tallet - før kunstmarkedsprisene akselererte og siden gikk amok - kan beholdningen på Tullinløkka nærmest betegnes som hull i hull. Og lite i pakt med førkrigstidas posisjon som ledende i Norden.
· · Derfor virker det smålig når noen norske kunstnere beklager seg over at utenlandske kolleger blir tilgodesett med store beløp. Arbeider av amerikanerne Serra og Sol LeWitt, ukrainske Kabakov, italienske Pistoletto og franskmannen Boltanski og tyske Koberling vil nok vise seg å være uvurderlige nøkkelverk, mens det er grunn til å stille spørsmål ved den store beholdningen britisk skulptur.
· · Museets revidering av den norske etterkrigsperioden med retrospektive innkjøp går selvsagt også på bekostning av det dagsaktuelle. Likevel viser disse innkjøpene et mangfold som korrigerer myten om monokrom-maleren Arne Malmedal som eneste gangbare mynt på Bankplassen.