Italia venstre om

Av ARVID BRYNE

Peppone overlistet imidlertid Don Camillo og den mektige allianse av Vårherre, pave og kristeligdemokrater som presten representerte, og ble valgt til landsbyens ordfører for kommunistpartiet. Don Camillos skaper, Giovanni Guarechi, skildret den politiske virkelighet i Italia på femtitallet med stor humor og ikke liten innsikt, slik at den svære presten i franskmannen Fernandels skikkelse ble en kassasuksess også her i landet.
· · Kommunisten Peppone greidde det lokalt som hans partikamerater på landsbasis aldri maktet: å skaffe seg regjeringsmakt. Men til deres forsvar skal anføres at den motstand de møtte i det virkelige livet langt overskred det en dikter kunne pønske ut. Alliansen var for så vidt den samme som i Don Camillos landsby: Det var kristeligdemokratene og paven og sikkert Vårherre, men i tillegg var det mafiaen og CIA og NATO og alle krefter som i kommunistpartiet så Djevelen ved høylys dag.
· · Helgas valg var nummer 55 etter at fredsavtalen ble undertegnet i 1948. Bortsett fra de få år som er gått siden Jernteppets fall, mønstret de italienske partiene foran hvert valg en storkoalisjon av kristeligdemokrater og sosialister som skulle hindre kommunistene i å komme til makten. Men kommunistpartiet lyktes helt fra 1960-tallet med å bygge opp en demokratisk troverdighet og dermed også økende oppslutning.
· · Under ledelse av den mangeårige partiformann Enrico Berlinguer vedtok partiet å erklære seg uavhengig av Moskva. Partiet gikk inn for et demokratisk, pluralistisk samfunn, og å opprettholde medlemskap i internasjonale organisasjoner som EU og NATO.
· · Ved valgene i 1976 fikk kommunistene 34,4 prosent av stemmene mens kristeligdemokratene fikk 38,7. Statsminister Giulio Andreotti skal ha ønsket å danne regjering sammen med kommunistene. Han har siden fortalt at han på det sterkeste ble advart mot dette av USA og alliansepartnerne i NATO. Andreotti drøftet imidlertid sitt programutkast med kommunistene, noe som til da hadde vært uhørt. Som takk for velviljen erklærte de seg villige til å støtte regjeringen på visse nærmere definerte betingelser.
· · Dette er det nærmeste partiet er kommet korrupsjonsskandalene som har ført til det totale sammenbrudd for de øvrige italienske partier og politikere. Under nytt navn - Demokratisk venstreparti - og ny symbolikk framstår de tidligere kommunistene som triumfatorer i spissen for sentrum-venstre-koalisjonen Oliventreet.
· · Opptellingen etter valget til Deputertkammeret viser at de, sammen med Bertinottis marxistiske parti, har sikret seg rent flertall med 319 av de 630 plassene. Sentrum-høyre-koalisjonen ledet av Silvio Berlusconi måtte nøye seg med 246. Resultatet er et sviende nederlag for mediemogulen, som inntil for få måneder siden var den skinnende stjernen på Italias politiske himmel.
· · Oliventre-koalisjonen har utpekt økonomen Romano Prodi som sin statsministerkandidat. Det er aldri lett å lede en regjering, spesielt ikke i Italia, men med overbevisende flertall både i Deputertkammer og Senat kan Prodi få bedre muligheter enn noen av sine forgjengere til å styre statsskuta.
· · Det var i hvert fall den entydige reaksjonen fra børsen i Milano, hvor aksjeprisene steg bratt og liren styrket seg betydelig i forhold til tyske mark.