Mulighetenes fylke

Side2:Av PER VASSBOTN

Så kan Finnmark-krisa forsvinne ut av riksnyhetene for en stund, helt til den samme ekle krisa dukker opp igjen om noen måneder. For alt dette har vi opplevd før, hundre ganger, ja, tusen ganger. Enten er det svart hav og anleggene står, eller så koker havet av fisk, men ingen vil avta varene til en pris som er til å leve av. Rett utenfor stuedøra ligger verdens mest fiskerike hav, fullt av gullkantet torsk og sølvkantet lodde. På land finnes fabrikkene, arbeidsfolkene, miljøet og tradisjonene. Men hvor er balansen mellom råstofftilgang og foredlingskapasitet, mellom produksjon og marked? Hvor er bufferne og sikkerhetsnettet, hvor er selgerne og markedsførerne? Og hvor er tiltakslysten, evnen og viljen til å gjøre noe sjøl når mismotet står i vindfanget og vil inn i stua?
· · Det nytter ikke bare å drive i gatene og sitte på kafeene og vente på at Arbeiderpartiet igjen skal bli fiskernes og småbrukernes parti. Fiskarkjerringene i kystaksjonen for noen år siden skjønte det da de trassig begynte med egen smånæringsvirksomhet, med egen utlånsbank og det hele; de var til og med på kvinnekonferansen i Peking for å hente og gi inspirasjon. Men, som sagt, dette skal en sunnmøring ikke komme og fortelle finnmarkingene, dette må de snart finne ut sjøl. Det er vel det Jan Henry egentlig vil ha fram når han står i lave sko i nysnøen utenfor eldresenteret i Mehamn og sier at dette ikke bare handler om kapital, men vel så mye om kompetanse.
· · Norge hadde for noen år siden en fiskeriminister som het Svein Munkejord, høyremann og vestlending var han også, og det ble brukt mot ham. Han svarte med samme mynt når han ble skjelt ut på møter med fiskeribefolkningen og vant en slags respekt for det. Mer ukjent er kanskje hans frapperende analyse av hva fiskerinæringen burde satse på i framtida. Hans enkle teori var at foredling av råstoffet egentlig ikke var noe for Nord-Norge fordi vi med lange avstander til kundene, høye norske lønnskostnader og høye tollsatser rundt markedene aldri i livet kan bli konkurransedyktige. Har han rett i det, kan det etter hvert bety kroken på døra for Finnmarks fiskeindustri. Det behøver ikke nødvendigvis bety avfolking, men frykten for avfolking hindrer at det blir satset annerledes enn det alltid har vært gjort.
· · Det er dette seiglivede avfolkingsspøkelset finnmarkingene må ta kampen opp mot jo før jo heller: Frykten for avfolking hindrer forandringer og dermed kommer avfolkingen. En av våre fremste fiskerieksperter peker i Aftenposten på noen veier framover: Professor Rögnvaldur Hannesson, riktignok islending og dermed muligens et hakk verre enn en sunnmøring, vil jage fiskeriforedlingen ut på havet, hvor det ferske råstoffet kan hentes til lavere pris enn levert til anlegg. Da Senterpartiets Magnus Stangeland for noen år siden krevde det samme, ble han erklært uønsket i nord. Og så er dette ikke noe originalt påfunn, helt siden «Thorshøvdi» kokte hval i Sørishavet har fabrikkdrift til havs vært noe av det mest lønnsomme man kan tenke seg. I tilfelle noen skulle ha glemt det: Det er fabrikkdrift til havs, med hvitfisken pollack i Alaska-farvannene, som har gjort romsdølene Røkke og Gjelsten til milliardærer.
· · Kanskje satser de - og andre entreprenører - på ny aktivitet i mulighetenes fylke nummer én hvis de får lov av den beinharde alliansen av offentlige myndigheter og næringslaug som sitter med makten - og ansvaret.