`Norges nye stemmer`

Av HARRIET EIDE

Hva er det som gjør nordmenn så kjepphøye og sjølgode?
Er det havregrauten, hardingfela og steinrøysa og et drøyt århundre som selvstendig kulturnasjon?
Eller er det trangsyntheten og mistilliten til alt som ikke er norsk som har ført oss nesten på verdenstoppen i fremmedhat? Vi som ser en potensiell forbryter bak enhver med mørk hudnyanse og tror at de alle er dumme som brød?
· · Hva vet vi om den usynlige bagasjen de bringer med seg når de står der «nakne» på Fornebu foran et nytt liv i et totalt ukjent land? Et land de er uønsket i, et land de selv heller ikke drømte om å komme til.
Der hvor skolens undervisning i fremmede kulturer og religioner sviktet, forsøker nå ny, norsk litteratur å bøte på det forsømte. Plutselig er vi i ferd med å få en ny litterær stemme gjennom norsktalende innvandrere som tar oss til deres rike kulturelle bakgrunn. En litteratur som engelskspråklige samfunn lenge har kunnet by oss, der «stemmene fra koloniene» betraktes som det mest fornyende og spennende mellom to permer.
· · Sosan Asgari Mollestad er en av de nye, norske stemmer som fører oss til land med litteratur og universiteter århundrer før vi kunne skrive og lese. Med sin bok «Safran» (Cappelen) forteller hun enkelt og levende om sitt hjemland Iran, den gode barndommen i Teheran, ofte så eksotisk at vi hensettes til eventyret. Der duftene, fargene, maten er overveldende, der de voksne hegner om barna sine og gir dem det beste av alt: tid. Og innblikk i familiens herkomst og historie. Den kulturelle bagasjen blir tyngre og mer innholdsrik for hver dag, den samme bagasjen vi veier og finner for lett.
· · Tro nå ikke at det er naive solskinnshistorier som fortelles fra land som i dag styres av diktatorer. Nettopp fordi Sosan og hennes familie stilte seg tvilende til nye makthavere og prøvde å gjøre noe, ble hun selv flyktning. Først truet og forfulgt fordi hun som legestudent og privatlærer trosset kvinnesynet ved å gå i jeans og genser med utildekket ansikt. Så innkalt til forhør som politisk opposisjonell. Sosan klarte å rømme. Noen dager etter møtte Annette Thommessen henne på Fornebu.
· · Sosans ressurser er blitt verdsatt i hennes norske miljø. Hun er en av de få som har fått et godt liv blant oss. Det kan bli flere hvis vi klarer å krabbe opp av grøt-tallerkenen og åpne øynene for at det kan gro også i jord som ikke er norsk.