`Morn du, hva skjer?`

Av TERJE MOSNES

Som folkeskoleelever - dette var lenge før alskens politikerpedagoger og pedatikerpolaloger fant ut at skolen lot seg reformere hver gang deres personlige virketrang ikke lot seg stogge - ble jeg og mine jevnaldrende drillet i setningene «How do you do?», «How are you?» og «Hello, Sir, nice to meet you». Dette i fall det en dag skulle vederfares oss å møte en utlending, som for eksempel en turist i Frognerparken eller en blomsterpike i London (det var meget snakk om «My Fair Lady» på den tida), og derved bli satt på harde lingvistiske prøver.
Siden har vi tviholdt på denne kunnen fra en svunnen tid. For det meste har det gått greit, de få som har oppfattet vår hilsemåte som en provokasjon har stort sett vært nedadgående popstjerner på norgesturné.
· · Men heller ikke hilsemåter er unntatt tidenes skiftende konjunkturer. Snarere speiler de dem, som da en amerikansk venn relativt nylig kom oss i møte med utstrakt labb og et hjertelig, bredtsmilende «Hi, man, what's happenin'?» eller «Hallå kompis, skjer'e no', eller?» som ledig norsk oversettelse for eksempel ville lyde i 1996. Hva var det egentlig han mente?
· · Selvfølgelig å si «god dag», verken mer eller mindre. Men i stedet for å vinkle hilsenen inn mot vår smule person («How do you do?» - «Hvordan har du det?»), fokuserte han på omgivelsene, begivenhetene: «Hva er det som skjer?» I sin hilsen gjorde han begivenhetene til noe viktigere enn vår smule person, og hva sier det om ham, oss og tida vi lever i?
· · Dette har vi tenkt meget på. Og kommet til at vår venn nok ikke mente å opptre uforskammet. For det er ingen grunn til å tro at han var filla interessert i «hva som skjer», like lite som vi for alvor var interessert i hans ve og vel da vi avga vårt «How do you do». Begge deler er talemåter og bare talemåter, med mindre noe annet gjøres klart i form av inntrengende tonefall, svært bekymret rynke i pannen eller dirrende kroppsspråk: «Hvordan hahr du det?»
· · Som tegn i tida, derimot, er hilsenen «Hva skjer?» interessant. Den forutsetter nemlig at noe skjer hele tida, og det gjør det jo i våre dager. I motsetning til da jeg og mine jevnaldrende gikk på folkeskolen, da skjedde det ingen verdens ting. Hadde vi for eksempel hilst læreren vår med «Hello, teacher, what's happenin'?», ville han ganske sikkert ha sagt: «Det heter ikke happenin', men happening», og deretter latt hele klassen sitte igjen i tre kvarter.
· · Så reformene har kanskje hjulpet, tross alt.
q