`Den magiske fortellingen`

Av FREDRIK WANDRUP

Fortellingen har lenge vært i et visst vanry. Moteriktige forfattere og kritikere har hektet seg opp i dystre filosofers parole om «de store fortellingenes sammenbrudd».
Med dette menes at den moderne roman må avvise fortellingens mønster. Virkeligheten kan ikke lenger oppleves som helhetlig og oversiktlig. Forfatteren må unngå å skape noe som likner en totalitet. Formen skal i stedet speile livsfølelsen og være fragmentert, angstfylt, fremmedgjort og irrasjonell.
· · Folk som har lest seg til et slikt kunstsyn har skapt mye blodfattig litterær ingeniørkunst, trendy eksperimenter som ikke overbeviser om at de er knyttet til noen avgjørende eksistensiell krise hos dikteren.
· · Som motvekt kunne man holde fram forfattere som nettopp gjennom fortellingen speiler både usikkerhet og vilje til erkjennelse i en kaotisk tid. Trangen til å få livet fortolket gjennom fortellinger kan synes som et primærbehov, på linje med selvoppholdelse og seksualdrift.
· · En av dem som gjennom tykt og tynt har vært trofast mot fortellingen - den opprinnelige, den som ble fortalt rundt bålet - er Tor Åge Bringsværd. Bringsværd har insistert på at fortellingen representerer menneskets evne til å forundre seg over tilværelsen. Slik har det vært siden tidenes morgen, for eksempel den gangen noen kokte sammen de dramaene som siden har fått den relativt traurige pensumbetegnelsen «norrøn gudelære».
· · Den gamle mytologien er ifølge Bringsværd «rett og slett et av de mest spennende, originale og tankevekkende forsøk som overhodet finnes på å beskrive vår indre og ytre virkelighet - fange livet og tilværelsen med ord og poetiske bilder». · · Med dette utgangspunktet har Bringsværd gjennom tolv vakkert og personlig illustrerte bøker gjenfortalt de gamle mytene om Odin, Tor, Loke, Frøya & Co. Dette har han gjort i troen på at «bakenfor alt virvar har det engang eksistert et stort epos - en lang fortelling». Denne fortellingen, som «kunne vært fortalt», har han vært på jakt etter.
· · Alt dette bare for å bekjentgjøre at de tolv bøkene om noen få dager foreligger samlet i ett bind, der hver bok fyller ett kapittel, en gnistrende fortelling, flott illustrert av Hilde Kramer. «Ingen vet hvor tåken kom fra,» lyder første setning. «Ingen kan si hva som tente den første gnist». Og avslutningen lyder slik: «Slik rir de tause mot grålysningen». Som alle gode finaler peker den fram - mot en ny begynnelse.