En annen Berntsen

Side 2: Av PER VASSBOTN

Man skulle ikke tro det, men det er altså en tidligere venstreradikaler og fagforeningsboss som i dag bestyrer Det kgl. norske miljøverndepartement. Ja, han var i den grad på venstrefløyen at Haakon Lie og hans sersjanter mer enn gjerne skulle ha sendt ham på hodet ut av partiet. Han var ikke bare brysomt til venstre, men hadde endatil nær tilknytning til kommunistlederen Peder Furubotns farlige flokk. Ganske sikkert ble han overvåket i de harde 50- og 60-åra, og det preger ham ennå. Ingen i dagens partiledelse har så gode personlige forutsetninger for å ta et oppgjør med Arbeiderpartiets hemmelige fortid som han.
· · Det er rent mye nitrogenholdig vann ut i Ytre Oslofjord siden den gang, og det er skjedd mye med Thorbjørn siden han begynte som rørleggerlærling på det sagnomsuste Akers Mek., hvor utepilsene i dag står oppstilt på Aker Brygges restaurantbord. Verken han eller landet er til å kjenne igjen. Det bør antakelig ikke brukes mot ham at han ikke er den samme gutten, for alle modnes og rundes i kantene etter hvert. Men det er svært mange som mener at hamskiftet har gått litt for fort og litt for langt, særlig i det siste.
· · Over en kaffekopp for 25 år siden betrodde han meg at det var «bare å trykke på en knapp», så kunne EEC-motstanderne i Arbeiderpartiet danne et nytt parti på flekken, det var bare det at «Tjukken (Ragnar Kalheim) nekter plent». I 1989 ble denne potensielle partisplitter valgt til nestformann i partiet. Det skjedde riktignok under skrik og skrål fra høyrefløyen, for han ble fortsatt ansett som en halvfarlig venstreradikaler.
· · Men alt var ham tilgitt da han tonte flagg som EU-tilhenger, ja, som en av de mest effektive agitatorer for det flertallet i folket ikke ville vite noe av. Forventningene ble ikke mindre da han ble miljøvernminister i 1990, endelig skulle bulldoseren Berntsen få slippe til, med makt til å gjøre noe for miljøet. Han var utålmodig og syntes det hadde gått skammelig lang tid før Gro hadde bedt ham med i regjeringen. Da han tok den unge og nærmest geniale AUF-lederen Jens Stoltenberg til sin statssekretær, ville begeistringen nesten ingen ende ta i partiets unge og miljøbevisste kretser, hos dem som tok Gros bærekraftige og globale budskap helt på alvor.
· · I dag framstår miljøpolitikkens Knoll og Tott fra begynnelsen av dette tiåret som hovedarkitektene bak den største saltomortale norsk miljøpolitikk noen gang har sett. Radarparet ikke bare forsvarer prinsippet om bygging av gasskraftverk som de tidligere kjempet innbitt imot, de forsøker å selge det som det eneste effektive nordiske miljøprosjektet for tida. - Jo, sider de, riktignok øker de norske utslippene av klimagassen CO2, men det betyr så lite i verdenssammenheng, dessuten går utslippene ned i de landene som får gasskraft fra Norge. Det blir som å kjøpe bruktbil rett fra opphoggingsplassen, enten tror du på selgeren eller så gjør du det ikke.
· · Thorbjørn Berntsen har holdt seks miljøpolitiske redegjørelser for Stortinget siden han ble statsråd. Natur og Ungdom har sammenliknet innholdet i disse redegjørelsene, og er ikke nådig i sin bedømmelse: Kandidaten viser fortsatt relativt god forståelse for problemene, men det blir mindre og mindre av forslag til tiltak. I stedet er redegjørelsene blitt mer og mer svadapreget med årene. Nå går det med mer tid til unnskyldninger enn til konkret handling. Verst er det på klimapolitikkens område, hvor politikken lå fast så seint som i 1992. Nå er klimamålsettingen oppgitt, og Norge er gått fra å være en pådriver til å bli en unnasluntrer. Svar på den du, Thorbjørn!