Seier'n er vår?

Av GUDLEIV FORR

For gamle symboler forvitrer langsomt selv om virkeligheten endres i rekordfart. Derfor preger fortsatt brorskapets rødfarge det nyoppussede Youngstorget den 1. mai, og LO-formannen og jeg ble ikke alene på arbeiderbevegelsens torg selv om det lenge så ut til at det han sa skulle bli mellom oss. Men faner fikk lufte seg og det klingende spill smalt friskt mellom murveggene. Rett nok er det dårlig bevendt med tekstkunnskapen når Internasjonalen istemmes, men hotell- og restaurantarbeiderne løste det på sitt vis med å istemme «Seier'n er vår» der man før sang «Seiren følger våre faner».
· · Ord som «klasse» og «sosialisme» hører ikke lenger hjemme i 1. mai-retorikken, her er ingen tale om å knuse borgerskapet og nedkjempe kapitalistene, og den nylagte brusteinen på torget vil nok få ligge i fred for det proletariat som preger det etterindustrielle samfunn, der klasseskillet går mellom dem som har kunnskap og dem som ikke har. Og når LOs leder formulerer sine krav fra talerstolen foran de nyoppussede basarene, får det form av et forsvar for markedet og for en offentlig sektor som garantist for framtidig velferd for alle. Og statens rolle i næringslivet er ikke overtakelse, men partnerskap for å sikre innflytelse og nasjonalt eierskap.
· · Slik forsvarer dagens LO-leder det moderniserte sosialdemokrati. Og det kan han trygt gjøre i forvissning om at på det området er Det norske Arbeiderparti sannsynligvis kommet lenger enn de fleste. Mens sosialdemokratene i Spania og Frankrike nettopp er fratatt regjeringsmakten etter 10-15 år, og det tyske parti famler forgjeves etter en linje for å fravriste sentrum/høyre makten til tross for rekordstor ledighet og økonomisk stagnasjon, har Arbeiderpartiet greid det kunststykket å fornye sin politikk og vende den negative sysselsettingstendensen mens det har hatt makten. Både det danske og det svenske partiet rives i dag mellom tradisjonalister og modernister under forsøkene på å tilpasse markedets konkurransekrav til borgernes behov for et sosialt ansvarlig samfunn, og i Storbritannia ser det ut til at Tony Blair endelig har fått det moderniserte Labour på skinner. I dette bildet blir det lite å syte over på Youngstorget under et tariffoppgjør der alle later til å få mer enn de vet å forlange.
· · Når det ene sosialdemokratiet etter det andre i den industrialiserte verden kaster over bord den gamle retorikken og aksepterer markedet som den mest effektive motor i verdiskapingen, er det lett å falle for den tro at det hele er dirigert av Den sosialistiske internasjonale, som Lenin og Stalin kommanderte sine internasjonale tropper gjennom i Komintern. Men det som kjennetegner dagens utvikling er det motsatte, slik også samfunnsutviklingen for øvrig preges av individualitet. Selv om gårsdagens hovedparole var solidaritet med barnearbeiderne i u-landene, er det mest slående trekket ved dagens budskap fra fagbevegelsen at solidariteten stanser ved statsgrensene. I den moderne markedsstyrte økonomi er min suksess min konkurrents fiasko. Ordet «kamerat» er ikke lenger anvendelig.
· · Derfor blir det et mangfoldig bilde som tegnes opp også en slik demonstrasjonsdag. På Røros, det gamle gruvested, ble det ingen 1. mai-demonstrasjon. I Follafoss i Nord-Trøndelag hadde Samorg med klart flertall invitert Senterpartiets Johan J. Jakobsen som hovedtaler. Og på Youngstorget, der den sosialdemokratiske eliten satte hverandre stevne, kunne jeg observere den høyt gasjerte, nyprivatiserte administrerende direktøren for Telenor, Tormod Hermansen, marsjere under plakater som tok avstand fra det meste av det han driver med. En gang het det «Proletarer i alle land, foren dere». I går dro noen proletarer til hytta, noen putlet i hagen og andre dro på fisketur. Det blir nok det normale for den arbeiderklassen som ikke lenger selger det eneste den har å tilby, sin arbeidskraft, men som også besitter et mangfold av kunnskaper og innsikter som ikke kjøpes av en industrikapitalist, men av direktører som har felles interesse med de ansatte av å holde konkurrentene nede. I dette samfunnet er næringslivsvurderinger blitt den nye teologi, forestillingen om at kvalitet følger høye lønninger den nye ideologi. Derfor er 1. mai først og fremst et minne om et samfunn som var.