Kapitalismens mange ansikter

Av ARNE O. HOLM

Bannskapen har vært grei å ha med som en del av overlevelsesmekanismen i de finere strøk på Østlandet. Resten av ballasten kan med fordel hentes fram når Kjell Inge Røkkes inntreden i Aker skal analyseres. Gerhard Heiberg, Trygve Lindholdt og Åge Korsvold har hver på sin måte gått tapende ut av striden. Det ble for mye penger og for mange investorer på vinnerlaget til at taperne kunne vinne. Nå er problemet at ingen, i alle fall tilsynelatende, vet hva Røkke vil med Aker. Visste vi hva Gerhard Heiberg ville, eller visste han det sjøl? Visste Tore Lindholdt i Folketrygdfondet hvor Aker skulle med de gamle eierne? Visste Åge Korsvold i UNI Storebrand hva Aker ville, eller visste Sparebanken Nor hvilke vei selskapet skulle gå? Og dersom de visste det, fortalte de det noen gang til oss som eier de pengene Folketrygdfondet, UNI Storebrand og Sparebanken Nor brukte til å gjøre oss til Aker-aksjonærer? Som aksjonærer i Aker visste vi bare at aksjekursen lå flat som ei flyndre, at verken private pensjoner, offentlige pensjoner eller renten på våre bankinnskudd så langt hadde tatt farge av noen stigning i aksjekursen i Aker. Og kanskje var det slik det skulle være, for Gerhard Heiberg tilhører utvilsomt en helt annen type kapitalister enn Kjell Inge Røkke. Heiberg er en type kapitalist som ikke trenger å fortelle aksjonærene om sine planer, i alle fall ikke den delen av aksjonærene som heter det norske folk. Han tilhører en type kapitalister som ofte bruker andres penger når han investerer i OL, USA eller Aker. Aker satt i utgangspunktet på en kapitalistisk gullgruve, et sementmonopol. Kanskje var det respekten for det frie marked som gjorde at Aker avhendet sitt monopol i løpet av minst tre snuoperasjoner. En i form av kraftige oppkjøp og styrking av monopolsituasjonen, en i form av utstykking av monopolet og nå - da ryktene om oppkjøp nådde selskapet - på vei tilbake til en opprinnelig situasjon. Lindholdt har i noen intervjuer snakket om Akers snuoperasjon. Kanskje har han visst mer enn han har fortalt, i alle fall har han plassert våre penger i en virksomhet som i dag har fått en eierkonstellasjon han er dypt uenig i. Dette har han sagt fra om, samtidig som Lindholdt benekter at han driver aktivt eierskap. For oss andre har Aker vært gjennom en kontinuerlig snuoperasjon som i alle fall én gang må ha vært feil, og som sjelden førte til at aksjonærene fikk noe igjen for sine investeringer. Yngve Hågensen brukte 1. mai til bombastiske angrep på det som skjer i Aker, ganske særlig dersom Røkke og hans medsammensvorne ønsker å bruke sin posisjon til en endring av selskapet. Det er faktisk ganske vanskelig å få øye på hva Hågensen dermed forsvarer og etterlyser. Er det den samme solidaritetslinja som står bak kassen i Stein Erik Hagens butikk-kjeder som gjør at Røkke er mindre egnet til å drive kapitalisme i Norge enn Gerhard Heiberg? Den solidaritetslinja du ser hver eneste gang du fyller handleposen i butikken, består i en lønnspolitikk som ikke bare sikrer lave matvarepriser, men som også sikrer Stein Erik Hagen milliarder av kroner uten at Hågensen hever stemmen en kvart desibel. Snarere er situasjonen i Aker den at Røkkes inntreden har løftet verdiene i både Folketrygdfondet, UNI Storebrand og Sparebanken Nor til et nivå som gjør at disse investorene kan slå seg på brystet og kreve bonuser av sine oppdragsgivere. Og verdistigning var så vidt jeg har skjønt det hele poenget med investeringene i Aker. Når Røkke nå raser videre i Aker gjør han det i en bedrift med en av landets tøffeste og best skolerte fagforeninger, en fagforening som for lengst hadde slått fast at Gerhard Heibergs kapitalisme var ubrukelig. Slik sett har aksjonærer og fagforening svært mye til felles med hverandre. I dag er de med på vinnerlaget. Og skulle det gå galt - og det kan det så absolutt gjøre - står Jens P. Heyerdahl klar til å overta. Eller som vi sa det i Mehamn: dæven han røkke.