`Vennetjenester eller kunst?`

Av HANS ROSSIN’E

«Oppsetningen ble drept av kritikerne,» forklarer teatersjef John Sigurd Kristensen etter at Hålogaland Teater ble tvunget til å ta selveste jubileumsoppsetningen, Brechts «Tolvskillingsoperaen», av plakaten. At teatersjefen skylder på kritikerne for å bevare husroen, er for så vidt bare en allment akseptert del av det spillet og den rollefordelingen som i alle år har funnet sted, og skal finne sted, mellom teater og presse, mellom skuespillere, teatersjef og avisanmeldere. Sånn sett er nye utslag av norsk teaters lange og rike tradisjon i ansvarsfraskrivelse på topplanet lite å hisse seg opp over.
· · Men jubileumsfiaskoen på Hålogaland Teater aktualiserer likevel et spørsmål som ene og alene er teatersjefenes ansvar. Det er valget av utenlandske gjesteinstruktører.
Alle hilser selvsagt i utgangspunktet utenlandske regissører (og andre teaterkunstnere) velkommen til norsk teater. Både våre kunstnere og våre tradisjoner har grunnleggende behov for andre vinklinger og nye impulser. Eksemplene på vellykte resultater er da også mange opp gjennom åra. Nå sist briten Terry Hands mesterlige iscenesettelse av «Lystige koner i Windsor» på Nationaltheatret.
· · Ofte går det ikke så bra. Det kan selvsagt forklares med at teatret alltid svinger mellom suksesser og fiaskoer. Det ene er like umulig å forutsi som det andre, om instruktøren nå er norsk eller utenlandsk. Men er forklaringen så enkel?
· · John Sigurd Kristensen hadde valgt seg nederlenderen Jos Groenier til «Tolvskillingsoperaen». Hvorfor det? Har han spesielle forutsetninger for å aktualisere og kommunisere Brechts samfunnssatire til et norsk publikum anno 1996? Og likeledes et par dager før premieren i Tromsø: Trøndelag Teaters ujevne oppsetning av George Taboris «Goldbergvariasjoner», satt opp av finske Laura Jäntti.
Hun kunne ikke norsk og hadde teatersjefens kone som tolk under prøvene. Neppe et riktig regissørvalg til et teaterstykke der nettopp språket og ordlekene er avgjørende. Bruker ikke teatersjefene hodene godt nok når stykke og gjesteinstruktør kobles sammen? Og hvorfor får de aldri de internasjonale stjerneregissørene til Norge, som en Robert Lepage (som var i Sverige), en Luc Bondy, en Peter Stein eller Peter Brook?
· · Det kan muligens være grunn til å spørre om det er av rene kunstneriske årsaker, eller om det er som vennetjenester, at enkelte utenlandske regissører hentes til Norge.