UNIFILs svanesang

Av HARALD STANGHELLE

Like lenge som FN-styrken har vært i Libanon, har den hatt sine motstandere. Og like lenge har mange av oss forsvart og forklart nødvendigheten av den internasjonale fredsstyrken i det karrige sørlibanesiske landskapet.
Det er heller ingen tvil om at UNIFIL har spilt en viktig rolle. Riktignok ikke så viktig som både mandatet og optimistene la opp til, men FN-styrken har i perioder vært en konfliktdempende faktor i et urolig område. FNs tilstedeværelse har vært viktig for handlingslammede libanesiske regjeringer, og hensynet til den libanesiske sivilbefolkningen har da også vært et av de viktigste argumentene for fortsatt FN-engasjement.
En militær FN-misjon som blir redusert til et rent humanitært oppdrag, har fjernet seg fra hele grunnlaget for operasjonen, og det er ingen tilfeldighet at det er svært lenge siden det i FN-hovedkvarteret har vært antydning til offensiv tenkning omkring UNIFILs framtidige rolle. En defensiv vente-og-se-holdning avslører en blanding av likegyldighet og redsel for å gjøre noe som i verste fall kan føre til at maktbalansen i området forrykkes.
«Alle» er enige om at UNIFIL ikke har noen mulighet til å etterleve sitt ambisiøse mandat. Samtidig henvises det til frykten for at en tilbaketrekking skal forstyrre spillet mellom Israel og Syria, og slik skape vansker for fredsprosessen. Derfor blir konklusjonen at det er best at det ikke gjøres noe som helst med UNIFIL.
Denne tenkningen har vært dominerende siden Madrid-konferansen for fem år siden. Nå er det på tide å revurdere dette synet.
Det er alltid bittert å erkjenne at ingen har bruk for en, men det er dette faktum UNIFIL må venne seg til. De siste månedene har vist at verken Israel eller Syria trenger UNIFIL som mellommann i sitt makabre libanesiske spill. Heller ikke i selve fredsprosessen i Midtøsten er det funnet plass til FN-styrken på birollelisten. Den israelsk-palestinske prosessen påvirkes av helt andre faktorer, og selv ikke når det gjelder den kompliserte «kontakten» mellom Hizbollah og Israel, er det noen som tenker på å dra nytte av de internasjonale fredssoldatene. Dersom det fortsatt finnes et minimum av idealisme igjen i FN-styrken, må dette være deprimerende å registrere.
Med andre ord har de siste årene understreket UNIFILs politiske og strategiske impotens. Da blir det ekstra trist å se at FN heller ikke kan tilby et minimum av beskyttelse for områdets sivile libanesere. Både Hizbollah-geriljaen og Israel har igjen vist at ingen av dem har noen form for respekt for FNs mandatområde. Begge parter viser en suveren forakt for den internasjonale fredsstyrken, en forakt som resulterer i at en lidende libanesisk sivilbefolkning mister siste rest av sin tillit til FNs tilstedeværelse.
Dette er rett og slett en sørgelig historie for alle som mener at FN skal spille en fredsbevarende rolle. En historie som blir enda sørgeligere hvis politisk sentimentalitet hindrer en revurdering av UNIFIL-engasjementet. For det er nå arbeidet med en styrt avvikling av UNIFIL må begynne, et alternativ er å erstatte styrken med et internasjonalt observatørkorps.
En fredsoperasjon hvis viktigste oppgave er å forsvare sin egen eksistensberettigelse, blir fort en parodi. Skal framtidige FN-operasjoner ha den autoritet som er nødvendig, må verdenssamfunnet ha mot nok til å avslutte dem som ikke lenger har noen virkelig mening. Med takk for innsatsen.