Kampen om innkjøpene

Av HARALD FLOR
Det har stormet rundt innkjøpene i Museet for samtidskunst, og kritikken fra norsk kunstnerhold går ofte på at det brukes for store midler på arbeider av utenlandske kunstnere. Den diskusjonen er ikke ny, og kunne tidligere ta seg uttrykk som gjør at det verbale værlaget i dagens debatt minner om mild bris.
Mange vil ennå huske striden om polakken Wladyslaw Hasior og «Den falne engel», som Nasjonalgalleriet verken ville kjøpe eller motta som gave i 1970. Dens alt annet enn klassisk figurative virkemidler tørnet mot det estetiske regelverket hos det daværende komitéflertallet fra «bronsealderklikken» i Norsk Billedhoggerforening. Hasiors dramatisk forbrente figur, farget av katolsk kultur, fyrte som symbolsak opp under den tids kontroverser i pressen om vår hjemlige innkjøpspolitikk av internasjonal kunst.
· · I 1924 fikk innkjøpet av to antatt gotiske hoder til Nasjonalgalleriet de samme motsetningene til å blusse opp, og ble en del av en nesten årelang diskusjon i datidas enda mer mangfoldige avisbilde. Den saken gikk i glemmeboka før krigen. Hadde det ikke vært for Nasjonalgalleriets nåværende konservator Johannes Røeds nylig utgitte, utrolig underholdende og velregisserte «Dramaet om de gotiske hoder» på Solum Forlag, ville den trolig forblitt der.
· · Debatten den gang ble utløst av at direktør Jens Thiis foreslo å kjøpe inn to hoder i stein av Madonna og Petrus fra fransk middelalder, og det ble straks reist faglig tvil om både duoens ekthet og Thiis' vurderingsevne. Men krangelen om fjern kunsthistorisk identitet ble også penset over til stridsemner på den aktuelle kunstscenen, der Thiis var en ihuga talsmann for Frankrikes kunstnere, og hadde sørget for at de i stort antall havnet på hedersplass i Nasjonalgalleriet.
· · I ettertid ser man at hans frankofile begeistring gikk på bekostning av for eksempel italiensk, russisk og tysk samtidskunst. Men Thiis' motstandere - først og fremst maleren Søren Onsager og skulptøren Wilhelm Rasmussen - var bekymret over at norske kunstnere kom i skyggen av franskmennene. «Vi maa atter faa ordnete forhold indført, Nationalgalleriet maa i sin helhet omordnes, saa at den norske kunst kan komme til sin ret, de senere aars indkjøb maa revideres, og fasthed fordres i ledelsen,» het det i et av Onsagers innlegg i Tidens Tegn.
· · Onsager fikk norsk kulturelite fra Munch til Hamsun(!) mot seg. Likevel gikk det troll i Onsagers ord om «fasthed», med ham selv som direktør for nazimyndighetenes «nyordning» av Nasjonalgalleriet under krigen.

© Dagbladet