Det er tilslørende når det nå hevdes at Norge har hatt hemmelige tjenester som var «ute av kontroll». Meningen har aldri vært at det skulle være full «kontroll», instruksene var til for å brytes, det eneste forbudte var å bli avslørt.

`Fullført oppdrag`

Sjelden er uttrykk som overraskelse, sjokk og forferdelse brukt så hyppig og med så liten troverdighet som under partienes pressekonferanser i Stortinget i går. Med Lund-kommisjonens rapport i hånd lot sentrale politikere som om de ikke har fulgt med i de siste tretti års offentlige søkelys på det hemmelige Norge. For det er etterkrigstidas politiske kultur og ukultur det handler om, ikke tilfeldige overgrep fra forvillede politifolk og offiserer.

Av HARALD STANGHELLE
De hemmelige tjenestene får knusende kritikk av Lund-kommisjonen. Spesielt ligger Politiets overvåkingstjeneste med brukket rygg. Serien av ulovligheter, feilvurderinger og tjenesteforsømmelser er så lang at det er et under hvis overvåkingstjenesten er i stand til å reise seg igjen.
· · I går kastet da også partiene seg over det hemmelige Norges anonyme fotfolk. Knapt noen torde si det som er Lund-kommisjonens underliggende budskap: Oppdraget det politiske Norge ga de hemmelige tjenestene er fullført.
· · Det politiske bakteppet er ikke vanskelig å skjønne. Frykten for kommunistene drev fram ønsket om oversikt og kontroll. Arbeiderbevegelsen var slagmarken, og kontakten mellom sosialdemokratene og det hemmelige Norge var veletablert fra første etterkrigsår gjennom et fortrolig nettverk av bekjentskaper og personbånd fra okkupasjonsårene. Ånden ble sluppet ut av flaska i ønsket om å bekjempe den fienden norsk venstreside representerte for etterkrigstidas samfunnselite.
· · Her finner vi utgangspunktet for det som så upresist kalles «samrøret» mellom Arbeiderpartiet og de hemmelige tjenestene. Uttrykket er upresist fordi det tilslører den virkelighet som vi lenge har ant, men som Lund-kommisjonen dokumenterer: Stat og parti ble ett. Det som tjener Arbeiderpartiet tjener Staten, og det som tjener Staten tjener Arbeiderpartiet, er den rådende tankegang.
· · Da blir det heller ikke så unaturlig at kommunistovervåkingen blir det store fellesprosjektet. De hemmelige tjenestene sitter med de fysiske midlene, sosialdemokratene med den politiske spisskompetansen. Sammen blir dette en enhet der statens og partiets interesser blir ett.
· · Det betyr at Forsvarets etterretningstjeneste, Politiets overvåkingstjeneste og domstolene målbevisst brukes og misbrukes for å bekjempe opposisjonen på norsk venstreside. Det kan vanskelig tenkes et mer antidemokratisk situasjonsbilde enn når Lund-kommisjonen beskriver Arbeiderpartiets sekretær Haakon Lie sittende i Forsvarets etterretningstjenestes avlyttingsbunker, der han hører et NKP-landsmøte direkte overført via ulovlig romavlytting (side 1038). Dette er ikke demokratiets metoder. Vi får beskrevet et system som har tatt opp i seg autoritære regimers tilsidesettelse av demokratiets tungvinte, men hederlige spilleregler.
· · Lund-kommisjonen avslører en suveren forakt for personvern, elementær rettssikkerhet og enkeltindividets integritet i møtet med «samfunnsinteressene». Titusenvis av politisk aktive rammes med hard hånd. Når NKP til og med for iherdige overvåkere mister sin glans som fiende, overtar AKP. Og hele tida er venstreopposisjonen i SF/SV der. I dag har de grunn til bitterhet.
· · Det politiske Norge har et fellesansvar for dette. For det er «lite som tyder på at de (borgerlige partiene) hadde spesielle reservasjoner mot at parti og stat gikk sammen om å bekjempe kommunistene», skriver Lund-kommisjonen. På samme måten som ingen torde, ville eller ønsket å gå inn i de hemmelige tjenestenes spesielle verden. Gang på gang ble det reist spørsmål ved hva tjenestene holdt på med. Like ofte unnlot norske politikere å gå inn i hva som egentlig foregikk.
· · Lund-kommisjonen er knusende i sin dom over et samlet politisk miljøs moralske standard: Den omfattende instruksstridige registreringen på politisk grunnlag forklares med de «politiske myndigheters generelle uvillighet til å ta ansvaret for håndteringen av det politiske minefelt spørsmålet om kartlegging av politisk tilhørighet har vært. Denne unnfallenhet er ikke begrenset til regjeringer utgått fra Arbeiderpartiet. Den har medført at det til tider er gitt sterkt misvisende opplysninger om praksis til offentligheten, og til og med til Stortinget».
· · De hemmelige tjenestene fikk marsjordre i sin jakt på norsk venstreside. Hver gang noen satte søkelyset på overgrep dysset det offisielle Norge saken ned, og politikerne beroliget hverandre. Dette skuespillet gjentok seg i tiår etter tiår, og styrket de hemmelige tjenestenes tro på at de hadde full politisk ryggdekning for det de drev med.
· · Det er denne sammenhengen som tvinger fram et nytt og kritisk syn på store deler av norsk etterkrigshistorie.
Overvåkingstjenesten og andre fortjener skarp kritikk for sin ulovlige virksomhet, men det er altfor lettvint å begrense kritikken til tjenestemenn og ledere som handlet om ikke i god tro, så i det offisielle Norges ånd.
· · Debatten om ansvar må følges av en debatt om hvilken kultur som skal prege det hemmelige Norge. For lukkede tjenester adopterer ofte det verste av politiske signaler - og ukultur. Lukkede rom forsterker mistenksomhet og intellektuell fattigdom i en ødeleggende spiral. Det er en av de mange konklusjoner som kan trekkes av Lund-kommisjonens mangfoldige dokumentasjon.