Rettsvesenet var maktens nyttige hjelpere da den ulovlige overvåkingen og avlyttingen ble gjennomført. Er det noe galt med dommernes etikk og jussens selvforståelse?

`Maktens lakeier`

Fedrene på Eidsvoll opererte med tre atskilte statsmakter. En av dem var den dømmende. Ideen med det var ikke bare at domstolene skulle holde de andre i sjakk. De skulle også være utenfor rekkevidde av de to andre. Og du skal ikke snakke lenge med en jurist før du fornemmer at selvforståelsen er i samsvar med dette. Mange har betvilt glansbildet og fått rapp over fingrene. Nå har Lund-kommisjonen gitt det endelige bevis: Jussen står ikke over makten, den er en del av den.

Av GUDLEIV FORR
Det gikk et støkk gjennom det juridiske laug da historikeren Jens Arup Seip for 30 år siden slo fast at vår Høyesterett i ekstrem grad hadde opptrådt som et politisk organ. Det ble oppfattet som et anslag mot både systemet og dets utøvere. Men Seip og andre påviste at dommerne ikke bare var påvirket av de interessene de selv var en del av. De var også ekstremt lojale mot staten og lojale mot det bestående. Før Venstres maktovertakelse i 1884 var jo juristene også staten, så da var det enklere. De forvaltet en arv fra dansketida da kongen både var gud, politi og dommer, og juristene hans kardinaler. Men dommerne viste seg å være eksepsjonelt tilpasningsdyktige også under det nye system. De har, når individets rett sto mot statens rett, i sterk grad favorisert den siste fordi det så ofte er i samsvar med godtfolks mening.
· · Når det derfor nå avsløres av Lund-kommisjonen at dommerne i forhørsretten var lydige redskap for overvåkingspolitiet, så sprenger den i en viss forstand åpne dører. Hvorfor skulle de opptre annerledes når de sto overfor en overvåkingssak enn en ordensforstyrrelse? Men det er ikke noe vakkert syn å se det svart på hvitt. Og det er grunn til å stille spørsmål ved både yrkesetikk og lojalitetsforhold.
· · Norske jurister var rett nok blant de fremste kritikerne av Arbeiderparti-statens bruk av fullmaktslover i de første etterkrigsåra. Høyre under juristen John Lyng gjorde politikk av det. Det ble stilt spørsmål om rettssikkerhet og grenser for statens makt. Fine prinsipper ble flagget. Men når vi ser det i Lund-kommisjonens lys, viser både jurister og Høyre sitt sanne jeg: De var mer opptatt av næringslivets frihet enn av individets frihet. Rettssikkerhetsproblemene på det sikkerhetpolitiske området vakte ikke de samme juridiske kvaler.
· · Nei, de høystemte prinsippers fane vaier nok friskest i egeninteressens vind også for jurister. Og når vi nå ser denne delen av etterkrigshistorien brettet ut under vår form for glasnost, må det sies at krigsgenerasjonen som dominerte norsk rett til langt utpå 1970-tallet, taper mye av glorien. Veien til den autoritære stat er alltid brulagt med demokratiske forsetter. Men de som vakt skulle være hos oss, sviktet fordi de ikke gikk inn i en fri og intellektuell vurdering av hvor grensene mellom legitim og illegitim maktutøvelse gikk, men gjorde som de ble bedt om.
· · Det tilhører rettens karakter at den skal være omgitt av opphøydhet og «helg». Derfor har det vært tradisjon at det ikke stilles spørsmål når endelig dom er avsagt. Liland-saken viste at dette kan være en farlig helgefred, for den har lagt grunnlag for en slags blind tro på at så lenge formene er i orden, er også det reelle det. Forhørsrettens dommere kunne godta de forhåndsskrevne standardbeslutningene om avlytting, fordi det hele foregikk formelt riktig.
· · Så det ender her: Det må være noe galt med utdanningens innhold og yrkets trening når ingen av dommerne stilte ett eneste kritisk spørsmål om det de var bedt om å gjøre. Hvor var det kontradiktoriske prinsippet som de ellers hyller? Hvor var hensynet til individets integritet overfor maktens krav? Høyesterettsjustitiarius Carsten Smith skal nå lede en tung komité som skal vurdere domstolenes plass i vårt system. Den vil antakelig finne ut at man må løse opp det administrative hopehav med Justisdepartementet. Vi er så få her i landet at det likevel kan være vanskelig å holde de institusjonelle skillelinjene. Overvåkeren er ofte kontrollørens venn og studiekamerat. Men derfor må det nok mer enn strukturelle grep til: Dommerne må selv drøfte sin yrkesetikk. For ellers risikerer de å møte rop fra bakerste benk neste gang de lufter sine fine prinsipper om rettens selvstendighet og sin selvforståelse som rettferdighetens beskyttere: De har jo ingen klær på.