I går slo Sigbjørn Johnsen på bremsene. Nå skal kjøpefesten dempes. Så ble årets tariffoppgjør snudd fra idyll til kaos. Og regjeringen må ta mye av skylden.

`På farlige veier`

Så kom det som måtte skje: Regjeringen kan ikke sitte stille og se på at økonomien kommer ut av kontroll igjen. Etter at vi i lang tid er tutet ørene fulle med at alt går så det suser, og at ingen mørke skyer kan øynes, slår regjeringen plutselig til med innstramminger. Nå skal forbruksveksten ned, og temperaturen i norsk økonomi senkes. Ellers vil dette gå aldeles galt igjen.

Av ARNE FINBORUD
Mange vil nikke anerkjennende til den analysen som ligger bak innstrammingen Sigbjørn Johnsen presenterte i går. Det blir verre med virkemidlene. Forslaget om økte matvarepriser vil det bli rabalder av. Innstramminger og en klar Rattsø-dreining i kommuneøkonomien gjør det ikke bedre. Skal opplegget få flertall i Stortinget, har Sigbjørn bare én vei å gå: Rett til Høyres grupperom til applaus fra Carl I. Hagen. Det er et politisk vågespill av dimensjoner for en finansminister fra Arbeiderpartiet. Det kommer nå stadig flere kritiske signaler til regjeringens politikk fra egne rekker, ikke minst fra distriktene. Sigbjørn ville lett fått støtte fra andre partier for forslag med en annen sosial vinkling.
· · Selv om overskuddet på statsbudsjettet fordobles, vil det neppe være så vanskelig å forstå at det nå må bremses. I vår oljeøkonomi er balansen på statsbudsjettet ikke lenger noen god veileder for den økonomiske politikken. Vi kan jo ikke bruke alle disse pengene på privat og offentlig forbruk. Det er greit. Men da er det også viktig å gripe inn på en måte som blir forstått. Ellers kommer kravet om å forsyne seg av et økende overskudd. Og det er nettopp det vi nå risikerer.
· · For det er vanskelig å se sammenhengene i regjeringens økonomiske politikk for tida. Ved nyttår gikk bilavgiftene betydelig ned, og utløste et kjøpeskred. Som arbeidsgiver åpnet regjeringen pengesekken i lønnsoppgjøret, og økte kjøpepresset ytterligere. Kort tid etter må kjøpekraft inndras, og da går regjeringen løs på matvareprisene, som vil ramme sterkest. Mat må alle ha. Når maten blir dyrere, må andre innkjøp droppes. Men dette skjer midt i en konflikt med bøndene, der regjeringen presser beinhardt på for å få ned prisene på de samme matvarene. Dette henger ikke på greip, og det vil bøndene og deres tilhengere på Stortinget utnytte til siste trevl. Det er umulig å komme bort fra at økning i matvareprisene slår hardest ut for grupper og familier som vanligvis har stått Arbeiderpartiet nær. Dette er det motsatte av progressiv skatt, som har vært partiets varemerke.
· · Og så kom nei-flertallet ved uravstemningen i verkstedindustrien. Plutselig har årets lønnsoppgjør skiftet karakter. Straks resultatet forelå, begrunnet klubbformenn utfallet med det gode oppgjøret i offentlig sektor. Regjeringen må med andre ord ta et betydelig ansvar for at vi fra mandag har den mest omfattende streiken på ti år. Det er først og fremst et nederlag for LO og Fellesforbundet. Men særlig hyggelig for regjeringen er det heller ikke. I tillegg til lønna har striden om pensjonsalderen utløst denne konflikten. Og regjeringen går i stikk motsatt retning av de fagorganiserte i dette spørsmålet. Regjeringen ønsker at flere skal stå lenger på jobben. Det går fram av velferdsmeldingen som skal opp i Stortinget tirsdag.
· · For få år siden ville det vært utenkelig å sette på bremsene med dagens arbeidsløshet. Vi ville i stedet pøst ut penger for å få fart på hjulene og folk ut i arbeid. Men nå er det overhengende fare for ny inflasjon og kostnadspress med 130 000 arbeidsledige. Dagens samfunnsøkonomi med de begrensede styringsmuligheter myndighetene har, tåler ikke full sysselsetting. Ja, vi må holde oss langt unna et slikt mål. I Sverige regner finansdepartementet med en såkalt likevektsledighet på åtte prosent. Blir ledigheten lavere, går økonomien av skinnene. Selv om våre grenser er lavere, fikk vi i går en forsmak på hvordan dette slår ut også hos oss.