Jacques Chirac har nå sittet ett år ved makten. Han har brakt med seg en helt ny stil. Og tatt mange kontroversielle beslutninger.

`Chiracs debut`

PARIS (Dagbladet): Ett år etter at han ble valgt til Frankrikes president ligger Chirac ennå lavt i meningsmålingene. Men det går framover. Chirac har i hvert fall rukket å få et navn på den internasjonale arenaen, ikke minst takket være beslutningen om å gjenoppta prøvesprengningene. Den skaffet ham økenavnet Hirochirac og mange fiender. Men Chirac holder hodet like høyt. Nå sist i Midtøsten.

Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
Det skulle gå seks måneder før Chirac virkelig følte at presidentens habitt passet. Det var da hans forgjenger, FranÂois Mitterrand, døde. Den dagen holdt han en minneverdig tale, med respekt for statsmannen og beundring for privatpersonen. Ikke ett øye var tørt i franske hjem. Samtidig var det nesten fysisk synlig hvordan Chirac endelig kunne riste skuldrene og bli seg selv, Frankrikes president.
· · Allerede lenge før det hadde han talt verden midt imot. 13. juni 1995 kunngjorde han at Frankrike «måtte» gjennomføre åtte prøvesprengninger ved Mururoa-atollen i Stillehavet for å sikre tryggheten og det franske avskrekkingsarsenalets troverdighet. Dette førte til en storm av protester fra store deler av verden som langt overgikk hva Chirac hadde trodd.
· · Ekspertene slår fast at det også var på grunn av denne mildt sagt omstridte avgjørelsen at Chiracs velgere følte seg snytt. De hadde valgt en president som skulle føre krig mot arbeidsledigheten og redusere det sosiale bruddet i Frankrike. I stedet fikk de en gaullistisk jypling som ville hevde seg på landets vegne. Chirac hadde tatt på seg støvler som var atskillige numre for store. For å komme ut av denne vanskelige situasjonen måtte han innta en enda strammere holdning til stans i prøvesprengningene enn noen hadde regnet med. Nå skulle det ikke engang være minimale sprengninger.
· · Noen måneder seinere var folket på gata. De lammende streikene og massive demonstrasjonene i desember ble Chiracs første store styrkeprøve på hjemmebane. Han overlot glatt ansvaret for uroen og eventuelle forhandlingsperspektiver til regjeringen, og dro selv først til Afrika og så for å snakke med Helmut Kohl, mens nær to millioner demonstrerte. Chirac bare gjentok at regjeringen hadde hans fulle tillit. Etter stormen formanet han til dialog.
· · Utenfor Frankrikes fire hjørner har Chirac vært uhyre aktiv. Han liker å reise, og har funnet sin egen - joviale - tone med verdens størrelser. Blant annet er han svært så dus, på russisk, med Jeltsin, og tar ikke akkurat opp menneskerettigheter med en gang. Chirac har beholdt hovedlinjene i fransk utenrikspolitikk: fast forankring til Europa, privilegert akse med Tyskland, varm tale, men tradisjonell ambivalent holdning til Afrika.
· · Samtidig har han, ved å la Frankrike reintegrere NATO, snudd ryggen til de Gaulles doktrine. Den beslutningen kom vel å merke etter at han hadde vist muskler med prøvesprengningene, og det dreier seg foreløpig bare om å komme tilbake i visse instanser for bedre å kunne forberede et eget europeisk forsvar.
· · Noe av det første Chirac ellers gjorde var å endre Frankrikes holdning i Bosnia, der han ikke lenger tålte å se franske soldater bli ydmyket. Der han møtte kritikk for prøvesprengningene, svarte han med å avlyse toppmøter og statsbesøk. Chirac lar seg ikke pille på nesen. Han vil tvert om hevde seg. Nå sist i Midtøsten, der det franske diplomatiet løp om kapp med det amerikanske og til slutt ble med i den endelige løsningen, for å overvåke avtalen.
· · Franskmennene har fått en enkel president, som elsker folkemengder og håndtrykkseanser, drikker meksikansk øl, bretter opp skjorteermene og omfavner de fleste. Han vil at alle skal si du og frykter at han skal komme bort fra grasrota. Han anser at han har tida for seg, og lover skattelette om to år. Det er så greit med løfter. Den oppskriften har han prøvd før.