I nyttårsnummeret av Time Magazine var Newt Gingrich årets mann. Han rakk det så vidt, for i vår er hans «revolusjon» gått av moten blant hans egne.

`Jojo-politikere`

NEW YORK (Dagbladet): De amerikanske høyrerevolusjonære krangler. Forleden rykket New Yorks junior-senator Alfonse D'Amato ut og sa at Newt Gingrich «irriterte vettet» av ham. Det hadde han ikke våget å si for ett år siden. Da ble alt Newt tok i til politisk gull. Men nå er det valgår, og høyresiden vil ikke lenger være revolusjonær. Bill Clinton har lykkes med å beskrive dem som ekstreme, og ekstremister vinner ikke valg i Amerika.

Av HALVOR ELVIK
Revolusjonsretorikken til historielærer Gingrich fra det vesle West Georgia College har selvsagt vært noe godt vrøvl hele tida. Hans prosjekt var så lite revolusjonært som å gjennomføre en reaksjonær reform, bygge ned statlige ordninger og institusjoner gjennom flertallsvedtak i den lovgivende forsamling. Reformatoren forsøkte å gå radikalt til verks, men revolusjonspreiket som var høyeste politiske mote i fjor, er totalt umoderne i år.
· · Svingningen er voldsom. Så seint som i høst tenkte Gingrich høyt offentlig om å stille til valg som president, riktignok litt i skyggen av Colin Powell, som tenkte enda høyere. På førjulsvinteren var han Knoll og Tott med Bob Dole i kampen med presidenten om budsjettet. Men forleden vegret Bob Dole seg mot å bli fotografert sammen med «The Speaker».
· · I fjor skrev kommentatorene om «verden i henhold til Newt». Han var den store politiske gjedda i sivet som gjennom år planmessig hadde bygd ut sin politiske base med bevisstgjørende lydbånd i posten, à la ayatolla Khomeini. Inntil han i 1994 kunne kalle ut sine ideologisk bevisste tropper til det endelige putsch og erobre hele slottet på Capitol Hill. Tolv måneder seinere blir han beskrevet som en politisk katastrofe som gikk altfor langt og misbrukte høyresidens gylne sjanse.
· · Den Kongressen han leder har lavere score i meningsmålingene enn den demokratiske han avsatte etter 40 år. Formannens personlige score er på et katastrofalt lavt tjuetall. Så nå sier senator D'Amato at Gingrich feiltolket valget i 1994 totalt. Det ga likevel ikke noe mandat til å gjennomføre Newts revolusjonære program i ti punkter, den såkalte Kontrakten med Amerika. Velgerne hadde ikke engang hørt om «Kontrakten», ifølge D'Amato.
· · Her er det på sin plass å nevne at senatoren er formann for presidentkandidat Bob Doles nasjonale valgkamp. Som Bob Dole pleier å si: Du trenger ikke være rakettkonstruktør for å se hva som foregår. Meningsmålingene viser at Newt skremmer velgere i alle sosioøkonomiske grupper. Knoll må skilles fra Tott hvis han skal ha noen sjanse til å slå Clinton, som allerede fører en vellykket førvalgkamp mot Gingrich og hans «ekstremister».
· · Men Bill Clinton er jo den andre jojo-politikeren i dagens Amerika. Da Gingrich red fram gjennom stråleglans høsten 1994, gikk presidenten inn i en dyp depresjon, «funk» kalte han det selv, på bånn av meningsmålingene. Valgkampen i 1996 virket som en formalitet. Clinton var en sikker taper. Nå samler demokratene inn like mye til sin valgkamp som republikanerne. Det ble rekord for en kveld med 80 millioner kroner på gallamiddagen onsdag, med president- og visepresidentparet strålende i hovedrollen. Det er lett å samle inn penger i år, sier staben, fordi alle gjerne vil sette pengene sine på vinneren.
· · Årsaken til svingningene er sikkert mange og kompliserte. Men det spiller trolig en rolle at Amerika mangler partier med ideologisk feste og lange linjer. I den norske partifloraen er populistiske Carl I. Hagen det nærmeste vi kommer en amerikansk jojo.
· · Republikanerne og demokratene er to store valgkoalisjoner. «Stort telt» og «stor familie» er hyppig brukte karakteristikker. Disse koalisjonene kan erobres eller «kidnappes» foran hvert nytt valg av kandidater og saker som kommer utenfra. Erobringsmulighetene har økt dramatisk ved at store velgergrupper vender ryggen til hele den politiske prosessen.
· · Dermed svinger hele systemet. Clintons mareritt (og Doles håp) er at presidenten har nådd toppformen for tidlig, og at Gingrich får en ny høst.