Stortinget har diskutert velferdsmeldinga. Og Sylvia Brustad har forklart oss om arbeidets velsignelse.

`Velferd og virkelighet`

SISSEL BENNECHE OSVOLD (Vignett)
Visste du det? Det lønner seg å jobbe. Som det lønner seg å være frisk og ha et stabilt nettverk rundt seg. Sosialpolitikk handler egentlig om hvordan flest mulig av oss skal holde oss friske lengst mulig, skaffe oss utdanning og stå i arbeid til vi er 70 år. Det er dette som er arbeidslinja i Arbeiderpartiets sosial-og trygdepolitikk. Det er slike livsløp politikken skal stimulere.
· · Visste du det ikke? Det lønner seg tilsvarende dårlig å ha ingen utdanning som gir få sjanser på arbeidsmarkedet. Jo dårligere tilknytning til arbeidsmarkedet, jo større sjanser for å falle utenfor de alminnelige velferdsgodene. Og da er det jo logisk når regjeringen i velferdsmeldinga trekker den slutning at dagens trygdemottakere må hjelpes, motiveres og presses til å finne sin plass i arbeidslivet.
· · Livskriser, arbeidsledighet, sykdom, slitasje, omsorgsansvar skal, inntil du er 70 år, være midlertidige holdeplasser der du kan forlate toget av de verdige lønnsmottakere på flittig og ærefull marsj mot fortjent pensjon. Den som forlater toget, skal bevilges et kortest mulig opphold blant de uproduktive og utgiftsdrivende, forutsatt at oppholdet benyttes til å dyktiggjøre seg for arbeidslivet. Logikken henger selvsagt på om det er arbeid å få i virkelighetens verden.
· · I går diskuterte Stortinget hvor lenge du skal få leve i landet utenfor arbeidsmarkedet, og hvor mye du skal få å leve for. Debatten om velferdsmeldinga er på mange måter lønnsforhandlingene mellom staten og den delen av befolkningen som faller utenfor arbeidsmarkedet, representert ved SVs Kristin Halvorsen. Den er i mindre grad debatten om hvordan vi skal løse samfunnsoppgavene nå som vi står midt oppe i en fundamental omveltning av arbeidsmarkedet. Nå som ny kunnskap, omstillingsvilje og høy faglig kompetanse er inngangsbilletten. Nå som vi ser at omveltningen har store omkostninger for dem som ikke innfrir kravene, og som kanskje aldri skal gjøre det.
· · Derfor dundret opposisjonen løs i rettferdig harme over økte forskjeller mellom rikere rike, den tilfredse majoritet og de fattigere fattige. Fordi både Høyre og Arbeiderpartiet uttrykker større bekymring for at velferdsstaten skal sette folk i stand til å velge bort arbeid, enn for en utvikling der arbeidsmarkedet velger bort folk. Og etterlater dem i statistikken over klienter, pasienter, trygdemottakere, desperate søkere om nødhjelp og dagpenger, på glideflukt over mot de totalt utslåtte.
· · Det lar seg gjøre å holde fast i denne problemstillingen, samtidig som man erkjenner behovet for en aktiv arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk. Det lar seg gjøre å si at jobb til alle er en vakker målsetting, at vi jobber med saken, men inntil videre må vi sikre at et mindretall av befolkningen skal slippe å sparkes på gangen fordi de ikke makter å gjennomføre det livsløpet Arbeiderpartiet anbefaler.
· · Det burde til og med la seg gjøre uten å konkurrere i svulstig retorikk for å sikre seg førsteplassen i politisk nestekjærlighet. Ny teknologi har endret arbeidsmarkedet totalt, og for mange brutalt. Teknologien er ikke vedtatt av Stortinget, som navigerer i teknologiens kjølvann. Økt levealder med tilsvarende behov for pleie og omsorg, kvinners inntog som lønnsarbeidere på bekostning av privat omsorgsytelse, hardere markedskonkurranse i en internasjonal verden, er både resultat av en villet politikk og en utvikling som ikke underlegger seg styring av våre folkevalgte.
· · Men de skal like fullt stilles til ansvar for maskevidden i sikkerhetsnettet som beste garanti mot det vi ikke kan planlegge og kontrollere. Det er den naive som i dag venter at velferdsstaten står parat med full kompensasjon når livsløpet plutselig tar en uventet og ubarmhjertig retning. Vi har for lengst forstått beskjeden om å ta personlig ansvar. Noen av oss har særlig gode forutsetninger for det. Andre har ikke det. Hvis Sylvia Brustad kunne undertrykke sine nytteløse besvergelser om arbeidets velsignelse, kunne vi kanskje begynne å diskutere alternativene.