Norske myndigheter gjør alt de kan for å sikre freden i Midtøsten. Det kan gå på troverdigheten løs.

`Alt for freden`

Av JAN-ERIK SMILDEN
Mange, ikke minst i den israelske opposisjonen, ble overrasket da utenriksminister Bjørn Tore Godal mandag dukket opp i Jerusalem for å besøke sin gode venn statsminister Shimon Peres. Knapt to uker før israelerne skulle gå til stemmeurnene ble dette oppfattet som en klar norsk innblanding i valgkampen.
Bedre ble det ikke dagen etter, da Godal ganske så sensasjonelt kunne fortelle NTB at han ikke stolte på rapporten som FNs generalsekretær hadde fått utarbeidet etter det israelske angrepet mot FN-leiren i Qana i Sør-Libanon 18. april, der et hundretall libanesiske flyktninger ble drept. Rapporten slo fast at beskytningen av Qana-leiren var bevisst.
· · Det kan være viktig å gi Peres all den støtte han trenger foran valgene 29. mai, ikke minst fordi en seier for den konservative opposisjonen kan få alvorlige konsekvenser for fredsprosessen. Men i en situasjon hvor Peres og resten av landets politiske og militære ledelse har kommet med så mange unnskyldende forklaringer, arrogante påstander og motstridende opplysninger, bør man trå litt forsiktig. Det har verden for øvrig, bortsett fra USA, gjort.
· · Norske myndigheter gjorde en stor innsats for freden ved å muliggjøre de hemmelige forhandlingene mellom Israel og PLO i 1993. Seinere har Norge fortsatt å spille en viktig rolle, på både det politiske og det økonomiske plan. Som leder av giverlandsgruppa for de palestinske selvstyreområdene har UD, anført av Godal, statssekretær Jan Egeland og norske Midtøsten-diplomater gjort det som har vært mulig for å få penger på bordet. Politisk har UD valgt den myke linjen, ved å være lojal støttepiller og tilrettelegger i forholdet mellom PLO og Israel. Dette har vært en klar strategi. Man har unngått kritiske bemerkninger om partene, overbevist om at dette er det rette for å drive fredsprosessen videre.
· · Norsk presse, ikke minst Dagbladet, begynte tidlig å kritisere Yassir Arafats sikkerhetspoliti for å bryte menneskerettighetene. UD likte ikke at pressen fokuserte på dette, men satte selvfølgelig heller ikke pris på politibrutalitet. Men i stedet for å gå ut med offentlig kritikk, valgte man å ta et slikt ømtålig emne direkte opp med Arafat. Palestinere med litt kjennskap til sin president forteller at forsiktig kritikk på tomannshånd preller av som vann på gåsa. Arafat kjenner ett språk: maktens. Det har i hvert fall israelerne forstått.
· · Men norske myndigheter har også hele tida vært «forståelsesfulle» overfor den israelske regjeringen. Stadige israelske grensestenginger som har fratatt titusenvis av palestinere arbeidet, er blitt møtt med litt beklagelse, men ingen hard kritikk fra 7. juni-plassen i Oslo. At israelerne ikke har oppfylt deler av Oslo-avtalen, fører heller ikke til særlige norske reaksjoner. Man stiller et observatørkorps i Hebron til rådighet og sender en fortropp på 32 menn og kvinner til Det hellige land, men israelerne svarer med å gjøre det klart at de utsetter tilbaketrekningen som observatørene skal overvåke.
· · Da israelerne bombarderte Libanon 16 dager i april, kjøpte UD umiddelbart Shimon Peres' påstand om at «Hizbollah hadde begynt». Dette skjedde til tross for at den konservative israelske avisa The Jerusalem Post sammen med andre massemedia hadde slått fast at israelerne ved to anledninger i begynnelsen av april hadde brutt en underhåndsavtale med Hizbollah. På et seminar på Sollihøgda for snart tre uker siden innrømmet Jan Egeland at UD hadde vært litt for unyanserte «de første 48 timene» av den israelske offensiven.
· · Shimon Peres likte dårlig at Egeland i et avisintervju betegnet angrepet på FN-leiren i Qana som «en massakre». Kanskje var det derfor ekstra viktig for Godal å så tvil om FN-rapporten fra Qana. Men i og med at rapporten blant annet bygger på norske vitneforklaringer, stilte dermed Godal også spørsmålstegn ved norske FN-soldaters troverdighet. Det satte nok verken den norske UNIFIL-kontingenten eller FN-ledelsen i New York særlig pris på.