Stedskunstens årvåkne vokter

Av HARRIET EIDE
- Arkitekter jobber med skylapper uten å se hvilken sammenheng det bygg de tegner skal inngå i. I hovedstaden er arkitekturen tilfeldig, og byplanleggingen er blitt dårligere og dårligere. Egentlig er den opphørt.
Vår skrivende arkitekturprofessor Christian Norberg-Schulz pakker ikke inn sine uttalelser i silkepapir. Han er skarp og kritisk med stor formuleringsevne, enten han skriver eller snakker. Man glemmer fort hans formelle ytre. Bak de korrekte antrekk og dannelsen gjemmer seg et temperamentsfullt, levende menneske med stor sjarm.
· · Nok ikke tilfeldig at han valgte å slå seg ned i Roma for en tid. Der fant han sin kone, der bor fortsatt to av hans barn, det ene vår fremragende sanger Elizabeth Norberg-Schulz. Professoren er på fornavn med Italia. Selvfølgelig feirer han også 70-årsdagen sin i morgen der.
Å bli 70 er ingen prestasjon, det er derimot det han har utrettet til nå og som har ført til at han som eneste nålevende arkitekt er kommet på sokkel i Arkitekturmuseet i Gunnar Torvunds utforming. Heller ikke vanlig at arkitekter blir biografert i levende live. Biografien skrives av arkitekt Jan Carlsen og utkommer neste år. Før det kommer Festskriftet på Norsk Arkitekturforlag til 70-årsdagen med bidrag av blant andre Guttorm Fløistad, Thomas Thiis-Evensen og Dag Østerberg. Øvrig forfatterskap sørger han for selv.
· · I forrige uke utkom hans sjette bok på Gyldendal, en bok i samme ånd som «Nattlandene» (1993) som beskrev den nordiske byggekunsten. Siste boka heter «Stedskunst», et nytt ord Norberg-Schulz har tilført vårt språk. Når man oversetter arkitektur til stedskunst, skjønner man hva faget burde handle om. Stedets ånd har vært hovedtese i Norberg-Schulz' arbeid som har gjort ham kjent i store deler av verden og tilført ham mangt et hederstegn og priser.
· · Det var under sin reise til arkitekturstudiet i Sveits 1945 Christian Norberg-Schulz hadde sin første bevisste opplevelse av hva stedskunst innebærer. Studentene reiste gjennom det utbombede Tyskland og kom til Basel hvor de først ble desinfisert, sprøytet med DDT, tror han selv. Etter sin første øl i byen vandret han opp mot domkirken i rød sandstein. Plassen omkring med trærne, terrassen over Rhinen og kirken var et visuelt stykke bykunst. Händels oratorium på kirkens orgel gjorde opplevelsen hel.
Der og da, bevisst eller ubevisst, ble antakelig frøet til hans livsverk sådd.

© Dagbladet