En serie proteststreiker mot Helmut Kohls spareprogram varsler at Tyskland går mot en het sommer. Det er ikke bare tysk økonomi som står på spill, men også EUs valutaunion.

`Kjempen vakler`

BERLIN (Dagbladet): I denne uka innleder offentlig ansatte innen transport, post, renhold, barnehager og helsevesen en serie proteststreiker i Tyskland. Det er bare en forsmak på hva som kan komme i neste måned. Fagbevegelsen har varslet generalstreik i offentlig sektor fra 5. juni hvis de ansatte ikke har fått en ny lønnsavtale innen den tid.

Av PER VASSBOTN
Hittil har regjeringen mislykkes i et forsøk på å få offentlig ansatte med på en stabiliseringsavtale som i realiteten innebærer et nulloppgjør. Regjeringens omfattende spareprogram, blant annet for å nå kriteriene for medlemskap i EUs valutaunion, har provosert de fagorganiserte kraftig. Faren er stor for at det går mot franske tilstander i det ellers så stabile tyske arbeidsliv. Det blir i så fall en konflikt regjeringen skal få vansker med å løse uten å gå med på iallfall noen av kravene. Til sist måtte også den franske regjeringen gi noe etter på sine spareplaner for å få arbeidslivet i sving igjen.
· · Tysklands største hodepine er et kraftig og ganske langvarig økonomisk tilbakeslag, dels som følge av det store løftet gjenoppbyggingen av Øst-Tyskland har medført, dels som følge en alminnelig produksjons- og eksportsvikt. Det eneste Tyskland klarer med glans, er å holde inflasjonen nede. Arbeidsledigheten har nådd rekordhøye 9,5 prosent og prognosene tilsier at den ikke blir mindre neste år. I øyeblikket mangler EUs viktigste land mye på å kvalifisere for deltakelse i den økonomiske og monetære union. En het tysk sommer i arbeidslivet kan bli det som knekker mulighetene til å nå målene i løpet av et års tid. På den annen side er det nettopp de nedskjæringene proteststreikene retter seg mot som må til for at Tyskland skal kvalifisere for valutaunionen.
· · Da EU-kommisjonen i forrige uke la fram sine prognoser for medlemslandenes økonomiske utvikling, møtte forbundskansler Helmut Kohl personlig opp i Brussel for å styrke tilliten til at Tyskland skal makte sin del av jobben. Han er fast bestemt på å gjennomføre sitt nedskjæringsprogram, trass i at mange tviler, selv innen hans egen koalisjon av kristendemokrater og fridemokrater. Med en mektig fagbevegelse som knallhard motpart, politisk støttet av et maktlystent sosialdemokratisk opposisjonsparti under den nyradikale Oskar Lafontaine som leder, skal ikke det bli lett. I Forbundsdagen har Kohls koalisjonsregjering en margin på bare ti mandater. I Forbundsrådet, som endelig skal godkjenne spareprogrammet, er sosialdemokratene i flertall.
· · Men Kohl er ikke den som gir ved dørene: «Dere skal få se at jeg ikke bare er en godværskansler,» sa han i Brussel, og fikk det til å lyde som både et løfte og en trussel. Det er ifølge Kohl helt nødvendig å gjennomføre det spareprogrammet på 50 milliarder D-mark (vel 200 milliarder kroner) regjeringen har presentert. Ferske tall som viser stor svikt i skatteinngangen tyder på at omfanget av nedskjæringene kan bli enda større, kanskje i nærheten av 70 milliarder D-mark. Hvordan dette kan gjennomføres uten medvirkning av fagbevegelsen, er en gåte. Også EU-kommisjonen understreket i sin økonomiske rapport sist uke at «sosial og politisk motstand mot økonomiske reformer kan øke tvilen om et tilstrekkelig antall land kan slutte seg til valutaunionen fra første dag».
· · Helmut Kohl har bak seg 14 år som forbundskansler. Han er den tyske gjenforeningens far, han er sammen med den franske presidenten den viktigste drivkraft bak den videre utviklingen av den europeiske union, særlig planene om en utvidelse østover. Det ville være en skjebnens ironi om han skulle tape kampen om unionens framtid på hjemmebane, i en knallhard kamp med fagbevegelse og opposisjon. Den første styrkeprøven vil utkjempes allerede i sommer. Den er han nødt til å komme seirende igjennom hvis Tyskland skal kunne bli værende ett av de to sentrale land i EUs videre utvikling. Den neste og for Kohl helt avgjørende runden kommer i valgkampen foran forbundsdagsvalget i 1989.