Bleik Bourgeois

Av HARALD FLOR
«Gjennom forhekselsen kan jeg uttrykke meg selv,» sa Louise Bourgeois i et intervju på 80-tallet. Hun spiller også hekserollen i det portrettet som aidsdøde Robert Mapplethorpe fotograferte, der hun poserer med svart strutsefjærsboa og en mektig bronsefallos under armen. Det er med andre ord ingen mild madonna som står på plakaten i Museet for samtidskunst om dagen, selv om grafikken der gir en sval versjon av hva den 85-årige fransk-amerikanske kunstneren står for. Hun har selv framholdt den britiske maleren Francis Bacon som sin favoritt i samtida, og den attesten blir forståelig i møtet med hennes skulpturer. For det er den særegne skulptøren som har slått en internasjonal kunstverden med sin uttrykkskraft de siste 15 åra.
· · Bourgeois går ut fra en idé, men hun «forhekser» sitt personlig forankrete stoff i konkret materiale. Hennes utsagn om at skulpturen er kropp, har lite med klassisk figurative stilgrep å gjøre. Men den karakteren konkretiseres med en håndgripelig og visuelt kroppslig karakter i et mangfold av materialer. Hun begynte på 40-tallet i det billige og brukte, men den kunstneriske suksessen like mange tiår seinere ga henne mulighet til å realisere sine ambisjoner i marmor og svære installasjoner.
· · Installasjonskunstneren Bourgeois debuterte over 80 år gammel - og sammen med sitt da nylig avdøde forbilde Francis Bacon - på Documenta i 1992, og året etter inngikk en dramatisk skulpturscene bak gitter i hennes presentasjon som USAs utstiller på Venezia-biennalen. Selv om alderen forhindret henne i å være fysisk til stede, var hun likevel forheksende nærværende på disse massemønstringene som ofte anonymiserer den enkelte.
· · Selv led Bourgeois den skjebnen etter debuten i New York i 1947, og ble ignorert av de fleste unntatt noen kolleger. Fra amerikansk feministisk kunstnerhold - som langt på vei har gitt henne samme symbolstatus som maleren Georgia O'Keeffe - ble dette utlagt som et overgrep mot en kvinnelig kunstner. Bourgeois avviser at denne ignoransen skyldtes kjønn, og så dette som utslag av at de pengesterke - som også sitter som såkalte «trustees» og finansierer museenes innkjøp - ikke likte hennes kunst.
· · For dem dugde ikke en debutant med billigste sort trematerialer og titler som «En blind leder en blind». Seinere skulle de sperre øynene opp og stenge kontoen for hennes krasse attakk på autoritært familiemønster i «The destruction of the father». Denne fysisk forheksende Bourgeois skulle vi gjerne sett på Bankplassen.

© Dagbladet