Det står en mann på en balkong på Oslos østkant og truer oss med en pistol. Han er nynazist og tror han har funnet fienden. Kanskje er det ham selv.

`Mannen på balkongen`

Mannen på balkongen er trolig Johnny Olsen, dømt for dobbeltdrapet på Hadeland i 1981. Den gang tilsto han helt åpent at han var en av de to som avfyrte skuddene som drepte Fridtjof Nome og Fred Karlsen. Etter løslatelsen har Olsen i flere intervjuer bekreftet sine rasistiske holdninger, og han er nå ettersøkt av politiet over hele Norden. For femten år siden var han et naivt offer for andres politikk. Nå er han blitt et ekstremistsymbol.

Av JOHN O. EGELANDVi som dekket Hadeland-saken i 1982 har ikke glemt Johnny Olsen. Han tilsto ugjerningen med en åpenhet og en grotesk æreskodeks som gjorde journalistene forvirret. Vitneprov gjorde det klart at guttehjemseleven kjøpte de første politiske holdninger han fikk over disk. Der lå det et våpenarsenal armert med kommunistspøkelser og fremmedhat. Likevel kunne vi merke at guttungen (atten år) var gjort av hel ved, men at noe på et eller annet tidspunkt hadde gått helt galt.
Det er en gammel historie i Norge.
· · Som politisk fenomen er ikke norsk nynazisme noe stort problem. Aktivistene er få, og de er isolert. Men retningens voldelige karakter er åpenbar og konsekvent: Den lemlestende bomben i 1. mai-toget i 1979, dynamittladningene under Oktober-bokhandlene, Hadelands-drapene som ble planlagt i «Norsk Germansk Armé», sprengningen av Nor-moskeen, satanistdrap og kirkebranner med nazi-norrøne overtoner. Det vi ser er et gjennomført voldelig fellesskap. Høyreekstremisme i det moderne Norge handler om terrorisme.
· · Dette skal og må vi fordømme. Men som i livet ellers er det ikke så dumt å prøve å forstå. Ikke for å forsone, men kanskje for å forklare. Hvem er det som velger å bli nynazist i et land som er stint av gryn og hvor utdanningskurven har en retning som bare kan karakteriseres som ereksjon? Det er de som støtes ut, som det ikke er plass til verken i managementkulturen eller i de sosialdemokratiske armputene. For selv ikke den største politiske sinke kan tro at tilknytning til nynazistmiljøet vil føre til sosial eller økonomisk gevinst. Det er en vei for tapere. Hakekorset er noe folk velger når alle andre veier er stengt.
· · Kanskje handler det om selvrespekt - i total revers. En pistol i hånden kan være en bekreftelse på slik respekt. I lomma ligger kvitteringen fra Posten på at arbeidsledighetstrygden er hevet.
· · Mer enn 50 år etter krigen er det fremdeles ufattelig at disse menneskene våger å påberope seg fedrelandet og nasjonen som sitt politiske grunnlag. Injuriejuristene har til og med tvunget pressen til å omtale nynazistene som «nasjonalister». Det er en forsinket seier for de som ble dømt for landssvik for de ideer og den praksis vi nå ser i ny tapning.
· · Det er selvfølgelig her ei svær bikkje ligger begravd. Vi viker tilbake for oppgjøret med nynazistene fordi vi ikke er ferdig med oppgjøret med artens originalutgave. Krigen lever selv i generasjoner som aldri har sett feltgrønne uniformer på Karl Johan eller i Kirkenes. Rettsoppgjøret startet med 90 000 mistenkte og siktede, og den tilfeldige rettspraksisen avleiret sår og arr som ennå er merkbare. Den rettferdige balanse ble ikke funnet.
· · Det er derfor jeg hvert år blir skummende forbannet når jeg hører at en av våre verste angivere - selveste «Silke-Rinnan» - stadig er ankermann i 17. mai-toget i en nordtysk by. Nå er han en av samfunnets støtter med snittriktig blazer og norsk flagg. Riktignok har han fremdeles forbud mot innreise i Norge, men hvem tenker på det når ølet skummer og det blafrer i rødt, hvitt og blått? Denne harmen har jeg fra min farmor. Det var hennes bror som ble henrettet av tyske kuler etter angiverens forræderi.
· · Og samtidig kan jeg ikke la være å tenke på NS-folkets barn. Det er titusener der ute som bærer på en smerte og en skyld de ikke har noe ansvar for. Fordi smertens årsak er politisk unevnelig, har vi skjøvet hele problemet under filleryer og persiske tepper. Men dette er en norsk arv vi må se i øynene og meget snart begynne å snakke om.
· · Sammen kan vi avvæpne mannen på balkongen.