Finland har plutselig fått en intens NATO-debatt. Den har avslørt uenighet helt til topps i regjeringen. Men døra til et NATO-medlemskap er åpnet.

`Finsk vei til NATO`

Det nesten utrolige kan skje: Finland er i ferd med å orientere seg i retning av et framtidig NATO-medlemskap. Enda mer utrolig er at dette sies høyt, ikke bare av private synsere, men av landets mest erfarne diplomat Max Jakobson og av regjeringens Europa-minister Ole Norrback.

Av PER VASSBOTN
Det var Urho Kekkonens nære medarbeider Max Jakobson som først og klarest staket ut veien til et finsk NATO-medlemskap. I et foredrag for det finske Forsvarets høgskoleforening leverte den tidligere FN-ambassadøren en analyse av hvilken sikkerhetspolitisk utvikling Europa er på vei inn i. Dernest pekte han på NATO-medlemskap som den uunngåelige konsekvens for både Sverige og Finland. De to er allerede EU-medlemmer og har observatørstatus med sikte på et mulig medlemskap i Vestunionen, EUs forsvarsfilial og NATOs europeiske datterselskap.
· · Det er naturligvis planene om en omfattende utvidelse av NATO østover som snur opp-ned på alle tilvante sikkerhetspolitiske forestillinger. Allerede neste år kan Polens, Ungarns og Tsjekkias søknader om medlemskap være behandlet og godtatt. Det vil etter hvert dra andre land med seg, i en slags sikkerhetspolitisk dominoeffekt: Intet land vil like å bli overlatt til seg selv, utenfor den sikkerhetsgaranti som NATO-pakten innebærer. De vil sitte igjen med økt usikkerhet som fasit.
· · Max Jakobson skisserer en utvikling som likner på en prikk på det som skjedde da de tre nøytrale land Østerrike, Sverige og Finland i rekkefølge søkte og fikk EU-medlemskap. Omgitt av nye NATO-land vil det militært sett relativt svake Østerrike raskt finne medlemskap å være i sin beste nasjonale interesse. Da kommer de to alliansefrie i Norden akkurat like raskt etter som i spørsmålet om EU-medlemskap. Det er nok å minne om at regjeringen i det pragmatiske Sverige snudde om fra nei til ja til EU i løpet av en eneste høstdag i 1990. I Finland tok det knappe tre måneder fra president Mauno Koivistos nei i nyttårstalen 1991 ble snudd til et ja ved åpningen av Riksdagen.
· · Sjelden har et godt, gammeldags foredrag vakt slikt oppstyr som Max Jakobsons analyse, som både kan leses som en spådom og som et ønskemål. Det offisielle Finland var raskt ute med avspilling av det tradisjonelle litaniet om at landet forblir «alliansefritt med et selvstendig forsvar». Det var et ekko av de forsikringer Russlands statsminister Viktor Tsjernomyrdin fikk da han besøkte Helsingfors. Da kvitterte russeren med en fin vandelsattest til Finland fordi landet var så kjølig til NATOs utvidelsesplaner. Men det var tre dager før Jakobson tok bladet fra munnen.
· · Riktig fart i sakene ble det da regjeringens Europa-minister, Svenska Folkpartiets Ole Norrback, forsiktigvis sluttet seg til Jakobsons synspunkter. Han mente det var «mer sannsynlig enn usannsynlig» at Finland en gang i framtida var blitt medlem av NATO. Det utløste kraftige reaksjoner fra Norrbacks nære kollega, den sosialdemokratiske utenriksministeren Tarja Halonen. Både hun og selveste republikkens president Martti Ahtisaari rykket ut med en kraftig fordømmelse av Norrbacks uttalelse, som alvorlig kunne skade Finlands omdømme og virke forstyrrende inn på landets muligheter for å oppnå resultater under EUs pågående traktatkonferanse. Intet mindre!
· · Finlands dilemma er naturligvis å skulle tilpasse seg omgivelsenes raske forandringer uten at det skaper ny usikkerhet. Hensynet til den store naboen i øst vil alltid være der, for som Stalin en gang sa: Om geografien kan man ikke forhandle. Spørsmålet er hvor stor innflytelse man skal tillate naboskapet å ha. Mye avhenger av utviklingen i Russland, og naturligvis av framtida i EU, særlig viktig er Tysklands vei. Spørsmål kan også stilles ved konsekvensene for de baltiske landene av finsk og svensk NATO-medlemskap. Og for Norge?
· · Uansett kan det være grunn til å sitere Max Jakobsons sluttord i foredraget den 6. mai: «Jag tror att Finlands politiska ledning handlar lika fördomsfritt och flexibelt som vi gjort i samband med tidigare stora omvälvningar i Europa.»