Lund-kommisjonens rapport har skapt grunnlag for en strid om hvordan 1950-åra skal tolkes.

`Kamp om fortida`

Politikk kan defineres som strid om hvordan framtida skal bli. Men ofte er politikk også en kamp om hvordan fortida var. Lund-kommisjonens rapport er blitt en kamparena om hvordan de første etterkrigstiår skal forstås. Derfor ser vi nå politikere i historikeres gevanter og historikere i politikeres.

Av GUDLEIV FORR
Men historien kan som framtida brukes til å tilsløre like mye som den avslører. Den kan forklare, men den kan også bortforklare. Nå gjelder det brudd på fundamentale rettsprinsipper. Da jeg vokste opp, talte Arbeiderpartiets folk om «de harde trettiåra». Det ble en klisjé, og vi trakk etter hvert på smilebåndet hver gang Einar Gerhardsen salvelsesfullt brukte bildet. Men mange så nok for seg et utarmet folk som først brøt lenker, bånd og tvang da Arbeiderpartiets Johan Nygaardsvold ble statsminister i 1935. Fra da av gikk det framover.
På borgerlig side var de mer opptatt av «Aldri mer 9. april». Først seinere har jeg forstått at det slett ikke var enighet om hvorvidt det var Hitlers ondskap, stormaktenes feilbedømmelser eller Arbeiderpartiets manglende forsvarsbevilgninger som var årsak til at vi ble trukket inn i krigen.
· · Nei, kampen om fortida har alltid et element av strid om nåtida i seg. Og når 1950-åra nå blir gjenstand for historisk interesse og strid, skjer det i lys av dagens virkelighetsoppfatning. Historien brukes som ammunisjon i den aktuelle strid. Kanskje den kan gi opposisjonen det krutt den ellers ikke greier å få til å smelle i kampen mot Arbeiderpartiet og Gro?
· · 1950-åra har så langt vært en periode få har interessert seg for. Det er rett nok skrevet noen bøker om temaet av faghistorikere, men de har vekket liten offentlig interesse. De har da heller ikke gitt særlig innsikt i det Lund-kommisjonen nå har avdekket av ulovligheter. Verket om Arbeiderbevegelsens historie, som såvisst ikke mangler volum, nevner knapt at det foregikk overvåking og registrering i stor skala.
· · Det har også vært gode grunner for den politiske borgfred om denne perioden. De toneangivende partiene var jo enige om virkelighetsoppfatningen. De opererte med samme trusselbilde og støttet den sikkerhetspolitikken som ble ført og stilltiende de metodene som ble brukt. Derfor har det ikke vært mulig å påtreffe sentrale politikere som med skjelven stemme snakket om «de harde 50-åra». NKP-eres og SV-eres klagemål mot Haakon Lie og overvåkingen ble sett på som kuriositeter.
· · Hvorfor er plutselig 1950-åra blitt en politisk slagmark? Det henger selvfølgelig sammen med at denne perioden for alvor er blitt historie. De som var med, er der ikke lenger. På Stortinget sitter ingen med erfaring fra tyske utryddelsesleirer, ingen som var med og meldte Norge inn i NATO. Nå kan også denne historien behandles som historie, men er også derfor anvendelig i dagens politikk. Og selv om Lund-kommisjonen jo først og fremst dreier seg om sentrale prinsipper og verdier i et liberalt demokrati, så dukker velkjente interessekomponenter opp i den virkelighetsforståelse av perioden som striden nå står om. · · Helt siden Ernst Sars har norsk historie vært tolket av venstreorienterte historikere. Historien skulle bygge nasjonen, og nasjonsbygging dreier seg om å hente fram helter, enten de er vikinger, bønder eller arbeidere. Halvdan Koht, Sverre Steen og Jens Arup Seip inngår i den tradisjonen. I nyere tid er det først og fremst den konservative Francis Sejersted som har greid å trenge seg på med en alternativ tolkning. Nå er det sekstiåttergenerasjonen som dominerer de historiske fagmiljøene, og i en viss forstand har de radikale historikerne med Lund-kommisjonens Berge Furre og Knut Kjeldstadli i spissen vunnet første runde i kampen om 1950-åra.
· · Men historien er som akademisk fag en stadig omkamp. Det er slik det blir et varig yrke av det. Det heter at revolusjonen spiser sine barn. Men historikerne spiser også sine professorer. Historien tolkes på ny og på ny. Prestevikaren Berge Furre kan nok se med undring på at veien fra trussel om riksrett til hyllest som profet ble kort. Nå har han nakketak på erkefienden Haakon Lie. Men selv om han skaper sjelefred fra prekestol og alterring der oppe i Finnmark, vet han som historiker at det alltid lurer en revisjonist i enhver ny stipendiat på historieinstituttene.