Onsdag går de israelske velgerne til stemmeurnene: Fredsprosess eller konfrontasjon er de to klare alternativene.

`Midtøstens skjebnevalg`

Shimon Peres eller Benjamin Netanyahu velges onsdag til Israels nye statsminister. Resultatet er avgjørende for utviklingen i Midtøsten. For første gang er det de israelske velgerne som sitter med nøkkelen til fred eller konfrontasjon.

Av HARALD STANGHELLE
Det politiske og økonomiske kartet over Midtøsten er totalt forandret siden forrige gang israelerne gikk til valg. For fire år siden ville det blitt sett på som politiske hallusinasjoner dersom noen hadde spådd følgende om situasjonen i 1996:
· · Fredsavtale mellom Israel og PLO. Yassir Arafat som selvstyrepresident med bosted og nybakt familie i Gaza. Det første palestinske valget gjennomført. Israelsk tilbaketrekking fra de fleste palestinske befolkningssentra. Et erkjent skjebnefellesskap og nær kontakt mellom Israels statsminister og PLOs leder. Grunnlaget er lagt for en palestinsk stat. Fredsavtale mellom Israel og Jordan, mens en avtale med Syria står for tur. Nobels fredspris til Rabin, Peres og Arafat. Og Yitzhak Rabin drept av en jødisk fanatiker på grunn av sitt fredsengasjement.
· · Den sterke fokuseringen på de palestinske selvmordsaksjonene, Israels libanesiske overreaksjon, islamsk fundamentalisme, samt fattigdomsproblemet i de palestinske områdene, gjør det lett å miste de grunnleggende utviklingstrekk av syne.
Og disse forteller om fundamentale forandringer som følge av en virkelig fredsvilje.
· · En slik fredsvilje er slett ikke selvsagt.
«For Rabin var det å møte Arafat som å gå til tannlegen. Engstelsen på forhånd var mye verre enn behandlingen,» var beskrivelsen avdøde statsminister Rabins slagferdige pressetalsmann, Gad Ben-Ari, brukte for å karakterisere situasjonen.
· · Arbeiderparti-lederne Rabin og Peres kom langsomt fram til erkjennelsen av at en fredsavtale var helt nødvendig for Israel. Og de var villige til å overvinne den enorme psykologiske barrieren det var å ha direkte kontakt med PLO. Noen annen vei til en fredsavtale fantes ikke, erkjente de to etter en rekke forsøk på å få fred via bakveier.
· · Palestinsk og jødisk terror har utgjort det Rabin karakteriserte som «en strategisk trussel» mot freden, men de israelske lederne har ikke vært villige til å gi voldsmenn vetorett over fredsprosessen.
Og prosessen har forandret Midtøsten. Den har skapt nye realiteter, nytt vennskap, nye samarbeidskonstellasjoner og bånd, og nytt håp om en fredelig utvikling.
Det er denne linjen Shimon Peres kommer til å videreføre som israelsk statsminister.
· · Utfordrer Benjamin Netanyahu ønsker ingen fred som er basert på den rekken av kompromisser som fredsprosessen i Midtøsten må støtte seg mot. Eller som Yossi Beilin sa om Oslo-avtalens motstandere: «Vi ønsker en fred basert på kompromiss, deres agenda var å forklare hvorfor det var umulig med noe kompromiss.»
· · I et avslørende intervju Yitzhak Shamir ga etter at han tapte valget i 1992, vedgikk statsministeren som satt ved makten da fredskonferansen i Madrid ble innledet i 1991 at sto det til ham, ville han halt ut fredsforhandlingene i ti år til.
Hans etterfølger som Likud-leder har ingen problemer med å slutte seg til en strategi som skal forhindre en virkelig avtale. De krav en Likud-regjering kommer med, er nok til å forhindre enhver form for enighet.
Likud-alliansens ideologiske drivkraft er Jabotinskys høyre-sionisme, en retning som i motsetning til venstre-sionismen har jødenes historiske rett til hele «Eretz Israel» - Israels land - som sitt udiskutable grunnlag. Derfor oppmuntrer man nybyggerne, og allierer seg med de mest fanatiske religiøse gruppene.
· · Benjamin Netanyahus fred er den type «fred» som forlanger motpartens fullstendige kapitulasjon. Det er en fred som skaper nye kriger. Den fred Shimon Peres inviterer til, ligger det både muligheter og farer i.
Onsdagens store spørsmål er om de israelske velgerne makter å overvinne sin mistro og frykt, og tro på at fred er et virkelig alternativ. Også for Israel.