«Orestien» som speil

Av HANS ROSSIN’E
KØBENHAVN: Kan noen tusenårgamle greske myter si noe om dagens norske rettsstat?
Jeg tumlet ut med spørsmålet etter å ha sett den tyske mesterregissøren Peter Steins gigantiske oppsetning av Aiskhylos' 2500 år gamle greske tragedie «Orestien» i København forleden dag. Gjestespillet, på besøk i kulturby 1996, var både en iskald og en formidabel opplevelse. Iskald fordi tragedietrilogien strakte seg over sju timer i en nedlagt og uoppvarmet torpedohall på Holmen. Formidabel fordi forestillingen i sin moderne, episke bredde, sine superkresne arrangementer og sin visualitet rullet ut en følelsesmessig dybde og noen svimlende linjer holdt i et virtuost tysk jerngrep. Det overveldet selv en som satt hutrende i ulltepper og var skeptisk til hva man egentlig kan få ut av en forestilling med 40 russisktalende skuespillere og med engelske diastekster projisert på to lerreter.
· · Sju timer gresk drama på russisk? Jepp. Ikke rart Peter Steins «Orestien» ikke bare er en av de historiske oppsetningene i vårt århundres teaterhistorie, men også selve manndomsprøven for en teatertilskuer. Han iscenesatte tragedien første gang i Berlin i 1980. I 1993 hadde den russiske versjonen premiere. Peter Stein var invitert til Moskva, og hadde, politisk engasjert som han er, valgt ut «Orestien» som det rette drama for den politiske situasjonen i Russland. «Orestien» handler nettopp om fødselen av en ny samfunnsmessig orden, av rettsstat og demokrati.
· · Del én av trilogien, «Agamemnon», handler om krigsherren Agamemnon som vender hjem til Argos og myrdes av sin hustru Klytaimestra fordi han har ofret deres datter, Ifigenia. I del to, «Sonofferet», kommer sønnen Orestes hjem og hogger ned sin mor, Klytaimestra, for å hevne faren, Agamemnon. I del tre, «Eumenidene», forfølges modermorderen Orestes av hevngudinnene. Men i en rettssak hvor gudinnen Athene er dommer, settes det en stopper for denne rekken av blodhevn ved innføringen av rettsstatsprinsipper. «Orestien» gjenspeiler mange av dagens politiske problemer, mener Stein.
· · Og kan etableringen av en rettsstat i antikken på omvendt proporsjonalt vis si noe om helsetilstanden til den norske rettsstaten (Lund-rapporten, barn i kirkeasyl) og hvor individer utøver rettsstatens oppgaver (torpedoer, vendettaer blant ungdomsbander)? Kanskje kan ennå de klassiske myter utsi noe om en kaotisk moderne virkelighet som vi for lengst har gitt opp å få satt en slags begripelig formel på?

© Dagbladet