Frankrike vender nå tilbake til det militære samarbeidet i NATO. Det skyldes planene om en utvidelse østover, men også konkrete krigserfaringer fra Golfen og Bosnia.

`Tilbake til NATO`

Tretti år etter at president Charles de Gaulle dro Frankrike ut av den militære delen av NATO-samarbeidet, er dagens gaullistiske president Jacques Chirac i ferd med å vende tilbake til NATOs militærkomité og overkommandoer.

Av PER VASSBOTN
Det eneste de to gaullistiske presidentene har felles er hensynet til Frankrikes nasjonale interesser og ønsket om å spille en hovedrolle i Europa. Mens det best ble markert utenfor de amerikanskdominerte militære kommando- og kommunikasjonssystemene for tretti år siden, er mulighetene for Frankrike åpenbart større innenfor i dag.
· · Det er nære og smertefulle militære opplevelser som ligger bak Frankrikes nye erkjennelse av at det er bedre å delta enn å være alene. Samlingen av det delte Tyskland til Europas største økonomiske og politiske makt var bare begynnelsen på omvurderingen. Golfkrigen viste at det bare var NATO som hadde prosedyrer og planer for en effektiv multinasjonal militær innsats. Frankrike kunne ikke lenger late som om det var mulig å operere alene. Det var bare gjennomførbart når et eller annet opprør skulle slås ned i en eller annen tidligere koloni, fortrinnsvis med den sagnomsuste Fremmedlegionen som knyttneve.
· · Den ferskeste erfaring stammer fra eks-Jugoslavia, hvor selv sterkt franskprofilerte operasjoner i FN-regi ble virkningsløse sammenliknet med den amerikanskdominerte NATO-styrken som nå håndhever Dayton-avtalen. I dag er selv soldater fra tidligere Sovjetunionen og fra nøytrale land underlagt NATOs kommando i tidligere Jugoslavia.
· · Akkurat nå går diskusjonen i korridorene på EUs traktatkonferanse og i hyppige politiske besøk hovedstedene imellom om EUs og NATOs framtidige sikkerhetspolitiske opplegg for Europa, med et felles forsvar bestående av alle land vest for Kviterussland og Ukraina. I navnet er det snakk om en NATO-utvidelse, men spørsmålet er om det i gavnet blir en utvidelse og forsterkelse av den amerikanske dominans i Europa. Atomvåpnenes plass i forsvaret av det samlede Europa ligger hele tida under.
· · Skal det omsider lykkes å etablere en europeisk forsvarsdimensjon som i alt vesentlig er uavhengig av amerikanerne og deres atomparaply? Vil europeerne klare det, og vil amerikanerne tillate det? Frankrikes president arbeider energisk ut fra forutsetningen at svaret på begge disse spørsmålene er ja. Hans tilbud om å stille franske atomvåpen til disposisjon for forsvaret av Europa, gjerne i samarbeid med Storbritannia, den andre europeiske atommakten, er bare ett eksempel. Planen om oppbygging av en selvstendig europeisk forsvarsindustri er et annet eksempel. Akkurat det har slått godt an både i Tyskland og i Storbritannia.
· · Førstkommende mandag, to små uker foran et skjebnesvangert og åpent presidentvalg i Russland, møtes NATOs forsvarsministrer i Berlin. De må finne den rette tonen i forhold til en uberegnelig presidentvalgkamp, men også finne løsningen på et par andre presserende utfordringer: Hvem skal erstatte amerikanerne når de trekker seg ut av Bosnia ved kommende årsskifte? Hvordan skal en europeisk erstatningsstyrke se ut?
· · Frankrikes mål er å spille en militær og politisk hovedrolle, først i eks-Jugoslavia, seinere hvor som helst i Nær-Europa, hele tida med fullmakt og velsignelse så vel fra USA som fra EU. Så lenge Tyskland avstår fra større militære operasjoner er det bare britene som kan gjøre Frankrike rangen stridig som den ledende militærmakt i EU. Jacques Chiracs sjarmoffensiv overfor John Major og britisk opinion nylig var et ledd i dette større franske Europa-prosjektet.
· · Det er det samlede Tyskland som i dag er den viktigste kraften bak planene om å utvide NATO østover. Det vil selvsagt endre NATO, slik en utvidelse av EU allerede har endret EU. Frankrike har for sin egen del ikke råd til å sitte på sidelinjen når NATOs framtid utformes ned i minste detalj i planleggingsstaber, kommandoer og komiteer, våpenstandarder og innkjøp inkludert. Tretti år etter kan general de Gaulles drøm om Frankrike som Europas hjerte og hjerne være i ferd med å gå i oppfyllelse.