Mor Åses språkvask

Av DAG KULLERUD
Midt mellom spel og spill og et vårslipp av utstillinger har kulturminister Åse Kleveland bedt om å få en ny og bredere vurdering av forholdet mellom bokstavene a og æ. I påvente av denne utredningen kan vi ikke skrive snakkbar, riktig norsk vil fortsatt være snackbar.
Det er fristende å gripe til ironien når en minister gir seg til å regulere bruken av enkeltord. Det kulturelle byråkratiet tilhører dessuten den delen av det statlige byråkratiet som det av og til kan være litt for lett å harselere med, ikke fordi det blir gjort og sagt så mye dumt, snarere fordi det alltid vil være en motsetning mellom kulturell aktivitet og administrasjon. Akkurat som motsetningen mellom bokstav og ånd ofte gir rom for humor.
· · Denne gangen bør imidlertid bokstavens voktere få ros for sin saksbehandling. Den avslører at vi ikke har gode nok retningslinjer for normering av fornorskede ord, ja, det er et spørsmål om vi har slike retningslinjer i det hele tatt. Det synes å være uavklart i hvilken grad det grunnlaget som ble lagt av Språkrådet i 1987 faktisk er gjeldende.
Bakgrunnen for kulturminister Klevelands godkjennelse av noen nye ord og underkjennelse av andre, ligger i Språkrådets vedtak tidligere i år. Her gikk rådet inn for en mer norsk stavemåte av mange utenlandske ord. Nyheten om ministerens inngripen er blitt dreid mot det estetiske: Kleveland vil ikke ha snakkbar, matsj og taksi, som om det er stygge ord. Det er ikke tilfelle, ordene peker snarere på et problem: Hvordan fornorskes ord der a i engelsk uttales tilnærmet æ i norsk?
· · I retningslinjene fra 1987, som det altså synes å være usikkerhet omkring, står det at fornorsking ikke bør skje før ordet har fått fast eller i alle fall dominerende uttale, slik at en vet hva stavemåten skal gjengi. Det er denne begrunnelsen departementet bruker. Estetikerne reagerer nok mer på alle ordene ministeren har godkjent, som sjampanje, sørvis, konteiner og ketsjup. Men også her synes jeg ministeren har valgt rett, for akkurat som vi trenger bokstaven til å begrense ånden, må ikke bokstaven brukes til å drepe den. Språklig regelverk er nødvendig, og det bør forsterkes dersom det er utydelig, samtidig som det ikke nytter å regulere seg fram til et bestemt språk.
Heretter kan det skåles i champagne eller sjampanje. Smaken er den samme ... skjønt? ... i alle fall kan språkvariasjonen fortelle mer om både den som drikker og den som skriver. Det gjør språket rikere.

© Dagbladet