`Fred i fritt fall`

Benjamin Netanyahu er klar til å ta over regjeringsmakten i Israel. Freden er i fare, men alt behøver ikke være helt svart.

Av JAN-ERIK SMILDEN
I USA sitter en bekymret president Bill Clinton, i Utenriksdepartmentet i Oslo er stemningen dyster. I Gaza toer president Yassir Arafat sine hender i fortvilelse, mens hans fredsprisvinnerkollega Shimon Peres ligger nede for telling bare noen mil unna. Benjamin Netanyahu, mannen de frykter og ikke helt vet hvor de har, forbereder seg på seiersfest.
En av Oslo-avtalens argeste motstandere tar over som israelsk statsminister, på et tidspunkt hvor fredsprosessen i Midtøsten allerede har begynt å gå i baklås. Benjamin Netanyahu gikk til valg med slagordene fred og sikkerhet. Han vil ikke ha noen palestinsk stat, han vil stanse den israelske tilbaketrekningen fra Vestbredden og Gaza og i stedet øke antallet jødiske nybyggere. I forholdet til Syria har han gjort det klart at president Hafez al-Assad kan få fred, men ikke de okkuperte Golan-høydene tilbake.
· · En totalt kompromissløs Netanyahu var det vi opplevde før den israelske valgkampen startet. For å sanke stemmer fra det politiske sentrum la han seg på en litt mer moderat linje - ved blant annet å si at han ville respektere alle inngåtte avtaler med palestinerne. I sin raushet sa han seg til og med villig til å snakke med PLO-leder Yassir Arafat.
· · Men én ting er opposisjon og valgkamp, en annen politiske realiteter når man selv skal styre. Det er ikke Netanyahu den første til å erfare. Statsminister Menachem Begin, som var en like stor hauk som Netanyahu, inngikk fred med Egypt for 18 år siden. Men den daværende Likud-lederen ledet et Israel i økonomisk kaos og møtte en egyptisk motpart som også slet i motbakke på hjemmebane. Et sterkt amerikansk press var ikke minst avgjørende, men Begin hadde den fordelen at et stort flertall av israelerne støttet hans politikk.
· · Benjamin Netanyahu bestemmer til en viss grad selv hvor stor støtte han skal få. Om han går forsiktig gjennom de politiske minefeltene, kan han snu fredsskepsisen i Israel - og likevel vinne forhandlingsgevinster. Det er også Netanyahu som bestemmer klimaet for eventuelle videre fredsforhandlinger.
· · Hans valgløfte om ikke å trekke israelske soldater tilbake fra deler av byen Hebron er et brudd på Oslo-avtalen, og her kommer trolig den første prøvesteinen for fredsprosessen. Her har også Netanyahu malt seg opp i et hjørne. For mange jøder er Hebron nesten like viktig som Jerusalem. Bryter han dette valgløftet, kommer den nye statsministeren i konflikt med sin egen høyreside. Men alternativet kan bli verre. For Hebron er de militante muslimenes by på Vestbredden. Med fortsatt israelsk okkupasjon av hele byen er risikoen stor for at nye palestinske selvmordskandidater tar på seg sine dynamittbelter og sprenger israelske busser i lufta. Dermed vil man være inne i en ny ond sirkel hvor vold avler vold og slett ikke fred. For selvmordsaktivister kan ikke engang en hardtslående Netanyahu stanse.
· · Før en ny regjering dannes, må det hestehandles med partier både på høyrefløyen og inn mot det politiske sentrum. Men det er innen Netanyahus egen Likud-koalisjon kampen om freden først og fremst vil stå. Likud-veteran og superhauk Ariel Sharon vil trolig få en statsrådstaburett. Eksgeneral Rafael Eitan - som har Drøbak som norsk favorittby - er kanskje den største fredsmotstanderen av dem alle. Han syntes Likud var for liberalt og dannet sitt eget nasjonalistiske parti, Tsomet. For å gå i valgkoalisjon med Likud ble han lovt en av de tre viktigste postene i regjeringen. Det kan bety at mannen som for noen år siden sa han skulle drukne palestinerne som kakerlakker, kan bli ny israelsk utenriksminister.
· · Men svartmalingen til tross; mange synes å glemme at verken statsministrene Rabin eller Peres akkurat ga ved dørene, verken til syrere eller palestinere. Heller ikke de fulgte alltid Oslo-avtalens intensjoner. En Benjamin Netanyahu kan bremse fredsprosessen, men neppe ta livet av den. Han vil heller ikke være immun mot eventuelt amerikansk press. Og om fire år er det valg igjen. Det er ikke lang tid i Midtøsten-sammenheng.