Sokrates er visstnok den eneste som har konstruert et fullt ut rettferdig skattesystem. Prisen var giftbegeret. Sigbjørn Johnsen har det enklere. For i dag er det umulig å lage et perfekt skattesystem.

`Hvem tar støyten?`

Den som ventet ro etter det store skatteforliket for tre år siden, ventet selvsagt forgjeves. Skattepolitikken er en boltreplass for særinteresser, organisasjoner og selvsagt partier. Nå angripes skattesystemet fra flere sider. Opprøret fra næringsdrivende mot delingsmodellen er dabbet av, men nå mobiliserer de store lønnstakerorganisasjonene. Det kan bli alvorlig for regjeringen.

Av ARNE FINBORUD
Både YS og AF forlanger at grensen for bruttoskatten skal heves fordi vanlige lønnsmottakere nå rammes. Det var ikke meningen. Samme argumentet ble brukt mot den gamle progresjonsskatten. Det tok til slutt knekken på et råttent og gjennomhullet system. Samtidig går LO til felts mot momsøkningen på matvarer, som også er en del av skattesystemet. Sigbjørn Johnsen er under dobbel ild.
· · All debatt om skatt dreier seg om to elementer. Det ene er skattenivå, og det andre er rettferdighet. I Norge er vi mest opptatt av det siste. Undersøkelser viser at de fleste mener det er nødvendig å opprettholde vårt forholdsvis høye skattenivå. Ethvert forslag om kutt i offentlige utgifter møtes som kjent med ramaskrik. Men de fleste av oss mener at vi selv betaler for mye skatt. Naboen, derimot, han slipper for lett unna.
· · Dagens protester fra de store organisasjonene viser at det er for snevert å rette søkelyset bare mot de direkte skattene vi betaler hvert år av vår inntekt og formue. I tillegg betaler vi alskens avgifter både til staten og kommunen. Momsen svir mest, for den kan vi ikke unngå. Den har dessuten økt tre prosent på tre år. For å sukre økningen fikk vi gradert moms på de viktigste matvarene. Dette skal det nå bli slutt på, hvis regjeringen får det som den vil. Det hjelper ikke at dette vil stride mot målsettingen om lavere matpriser. Protestene fra LO vil heller ikke hjelpe, selv om økt matvaremoms utvilsomt rammer barnefamilier og lavlønnsgrupper hardest. For LO er havnet i dårlig politisk selskap sammen med mellompartiene og SV. Regjeringen går til Høyre og Fremskrittspartiet og henter flertall.
· · YS og AF har åpenbart rett i at toppskatten nå rammer vanlige inntekter, særlig etter årets lønnsoppgjør. En justering av grensene kan bli politisk nødvendig, og det vil heller ikke koste staten så mye. I stedet er det flertall i Stortinget for å øke toppskatten på de høyeste inntektene, hvis regjeringen ønsker det. Også det kan bli politisk nødvendig for Arbeiderpartiet, som nå begynner å få alvorlige problemer med sin fordelingsprofil etter at Statistisk sentralbyrå har bevist at forskjellene mellom rik og fattig har økt under Gro. Det kan selv ikke hun lenger benekte.
· · Men skattedebatten i oljelandet Norge har fått et kompliserende element, selv om det er et luksusproblem. For mange vil sveve i den villfarelse at staten kan klare seg med mindre inntekter, for den går jo med enorme overskudd. Det er da varsellampene må slås på, og det har sentralbanksjef Kjell Storvik allerede gjort på en oppsiktsvekkende klar måte. Løssluppenheten både i privat og offentlig forbruk må tøyles, ellers bærer dette galt av sted igjen.
· · Sigbjørn Johnsen har sagt at det er like vanskelig å være finansminister når staten går med overskudd som med underskudd. Nå settes hans pedagogiske evner for alvor på prøve. Skal han lykkes i å få bred forståelse for at vi ikke må bruke mer av oljeinntektene, må han samtidig pusse støv av Arbeiderpartiets fordelingsprofil. Når det mer og mer blir en utbredt oppfatning at det er vanlige folk som må bære de tyngste børene, er partiet ute å kjøre. Regjeringen kan heller ikke skylde på Stortinget. Den må bare gå utenom Høyres grupperom.